Steinar Opstad: Bibliotek

 The High Priestess/Zweisstromland, Anselm Kiefer


Reolene av forkullede manuskripter
forteller om landet mellom de to floder
og om den lesende gudinnen,
hun som tolker livene våre som tegn
og rynker pannen over oss

I den mest drømmeløse av alle tider
skal vi igjen skrive dikt i aske
I aske skal diktene skrives
og flodene skal speile en forgangen verden
av sletter med ville dyr og beitende buskap

Først når vi har blitt visere enn våre eldste guder
kan vi gi språk til tapet
av alle dyreartene alle trærne alle plantene
alle insektene og insektenes sanger
og av måter å elske på som forsvant med dem

Uhelbredelig er kjærligheten
som er vår eneste helbreder!
Det fins en ulegelig natt
det fins en sirlig håndskrift på et forkullet papir
Det siste mennesket er en leser

**********************************************

(fra Kjærlighetstapene, 2015)

Inger Hagerup: Vårkveld i mars

Rør ikke ved mitt hjerte i dag.
Våren har gjort det alt.
Bølger av gammelt nederlag
kysser det, hardt og salt.

Bølger av nederlag og savn.
- Trodde jeg det var borte?
Si ikke noe. Nevn ikke navn.
Våren har nettopp gjort det. 

Noe har våknet. Det svir av seg selv,
verre enn sult og tørst.
Rør ikke ved mitt hjerte i kveld.
Våren har vært her først. 

********************************************

(fra Videre, 1945)

Dorianne Laux: I never wanted to die

It's the best part of the day, morning light sliding
down rooftops, treetops, the birds pulling themselves
up out of whatever stupor  darkened their wings,
night still in their throats.

I never wanted to die. Even when those I loved
died around me, away from me, beyond me.
My life was never in question, if for no other reason
than I wanted to wake up and see what happened next.

And I continue to want to open like that, like the flowers
who lift their heavy heads as the hills outside the window
flare gold for a moment before they turn
on their sides and bare their creased backs.

Even the cut flowers in a jar of water lift
their soon to be dead heads and open
their eyes, even they want a few more sips,
to dwell here, in paradise, a few days longer.

************************************************

Arvid Torgeir Lie: Mor død

Mor død.
Kvit stake. 
Ein tårefylt mur kring mor.
Vi prøvar mangt i denne stund,
men kjem ikkje langt,
ser bare det store framom oss, 
nøyer oss med det,
og det er nok.
Over: sola i sin bane,
under: mor i sin bane.
Hurra. Det kan vi vel ikkje sei.
Hurra mor.

****************************************

(fra Sol og sekund)

Louise Glück: En myte om hengivelse

Da Hades forsto at han elska denne jenta
bygde han til henne en parallell verden,
alt sammen likt helt ned til enga,
men i tillegg ei seng.

Alt likt, sollyset inkludert, 
for det ville være tungt for ei ung jente
å bringes så fort fra sterkt lys til fullstendig mørke.

Litt etter litt, tenkte han, lar jeg natta komme,
først som skyggen av det flagrende løvet.
Så måne, så stjerner. Så ingen måne, ingen stjerner.
La Persefone venne seg sakte til det.
Til slutt, tenkte han, vil hun finne trøst i mørket.

En kopi av jorda
bortsett fra at det var kjærlighet her. 
Vil ikke alle ha kjærlighet?

Han venta i mange år,
bygde en verden, iakttok
Persefone i enga.
Persefone, en som lukter seg fram, en som smaker.
Har du én lyst, tenkte han,
har du dem alle.

Vil ikke alle kjenne den elskedes kropp
om natta, kompass, nordstjerna,
høre den stille pusten som sier
jeg lever, det betyr at også
du lever, fordi du kan høre meg,
du er her hos meg. Og når en av oss snur seg,
snur den andre seg - 

Det var det han følte, nattas fyrste,
da han så hvilken verden
han hadde skapt for Persefone. Det slo han ikke
at det aldri ville være noen lukting her,
og slett ingen spising. 

Skyld? Redsel? Frykt for kjærligheten?
Disse tinga han ikke kunne forestille seg;
ingen elsker gjør noen gang det.

Han drømmer, han spekulerer på hva han skal kalle dette stedet.
Først tenker han: Det nye helvete. Så: Hagen.
Til slutt bestemmer han seg for:
Persefones barndom.

Bak senga stiger et mjukt lys
over den slette enga. Han tar henne i armene sine.
Han vil gjerne si jeg elsker deg, ingenting kan skade deg

men det, kjenner han, 
må være en løgn, så han ender med å si
du er død, ingenting kan skade deg
som for han virker
mer løfterik som begynnelse, mer sant.


Gjendiktet av Per Petterson

************************************************************

(fra Averno)