Casper André Lugg (uten tittel)

øyne med blader øyne vind gress
overalt hvor en samtale finner sted
har vann rent i forveien


****************************************

(fra Tilgi det virkeliges blomstring, 2018)

Casper André Lugg (uten tittel)

seljas tusen små berøringspunkter
mot alt som himmel senker seg
og kommer nær
tilgivelse er ikke en handling
lukten av sevje


*****************************************

(fra Tilgi det virkeliges blomstring, 2018)

Terje Tørrisplass: I vind og regn

Dei kom frå Numedal.
Hadde gått over fjellet i vind og regn.
Mor stod i budøra
og ønskte slekta velkomen.
Det rant frå regnfrakkane deira.
Gråe andlet lyste under sydvesten.

Med frosne nevar
strekt mot omnsvarmen, fortalde dei
om vierkjerr til livet, seige stigningar
opp frå Børgegrammin. Den harde blåsten
innpå Reinsjøfjell.

Skumkvite jaga bølgjene over fjellvatna.
Flaumdigre bruste bekkane.
Svaa sleipe for sjel og støvlar.
Slik vart fjellet fortalt.
Vidsynet i tidlause glimt
når skodda dreiv bort over høgdene.

Eg sat under parafinlampa.
Dagen skrådde mot kveld..
Eg var ti år, lytta til fjellets forteljingar.
Regnet brant i blodet. Vinden brant.
Fjellet skein i meg.

Alt som lever og skin i årene
går ein inn i. Bergar seg gjennom.
Finne vegen når det rivnar.
Finne ly innmed hamrane. Finne bua
i vind og regn.

Gå over fjellet!
Det er det som gjeld.
Og eg gjekk. Gjekk i timar
og dagar. Gjekk i veker.
Gjekk i månadar og år.

Var våk over vardane
var ramn, var skarrande rypestegg.
Strauk gjennom vierkjerra.
Kraup inn under berghamrane.
Krinsa rundt toppane.
Fann vidsynet, fagna synsranda
gjennom skoddeauget.

Vil du gå med meg
i vind og regn, ropte eg.
I vind og regn, i vind regn, kauka ho.

Hitetter nattane. Bortetter nattane.
Brått nær, brått langt borte
Brått mi, brått ein annans.
Alltid i mine draumars lengt.
Aldri i mine dagars ro.

*************************************************************************

(Facebook, 19.11.18)

(Chris Bushe, Winter Gorse, the Hill of Fayre)

Fuskefanten: bare en liten ting før vi dør

snart skal vi alle dø
men la oss gi oss litt tid før vi går igang
det har ingen hast
døden kan alltids vente en dag eller to
mens vi gjør klar bombekasterne
lader haubitserene
klargjør klasebombene og fallukene
kom, la oss marsjere, la oss gå ombord,
bemanne krysserne
la bombeflyene ta av
la oss myldre over jorden
la oss sverme over himmelen
la våre armadaer fylle horisonten
kom! la oss bombardere verden med skjønnhet
la oss fyre torpedoer av medmenneskelighet
mot kapitalismens grå skutesider
la oss starte en gjengjeldelseskrig
med mellomdistanseraketter av kjærlighet

snart skal vi alle dø
det er sant, men la oss i det minste ta oss tid
til å innkalle snikmorderne
påkalle Familiene, gni på ringen
kall Ordenen til aksjon
la oss stable på beina en
konspirasjon av nestekjærlighet
la oss lokke grensevokterne inn
i et bakholdsangrep av tillit
kvele grinebiterne bakfra med en klem
la oss dolke skeptikerne i ryggen med godhet

det er nytteløst, vi kommer ingen vei
men snart skal vi alle dø
gledespikene, grinebiterne
aksjemeglerne og presidentene
og jeg vet hvilken begravelse
jeg vil prioritere
men hvem vet
hvem vet om ikke en plutselig og fatal
mutasjon fører til en ukontrollerbar spredning
av godt humør, et ebolautbrudd av lystighet
som brer seg
gjennom regjeringskontorer og børser
hvem vet om ikke kvartalsprognosene
plutselig infiseres av spontane kruseduller
ikke vet jeg, men jeg vet
at vi alle snart skal dø
og jeg vet at før vi kommer så langt
har vi enda litt tid

så hvorfor ikke la oss fyre
med digre kubber av ømhet
fylle atmosfæren med massive skyer av godhet
la den regne over oss og spre seg i marken
som en hengemyr av gode tanker
ja, de vil protestere
de vil kalle til kamp;
"let the Trumpet's play"
og vi skal smile, vi
skal smile i vårt indre
og vente på at murene skal rase
slik det er forutsagt
vente på at velviljen
skal bryte gjennom bymurene
flomme inn over oss og lyse fred over gatene
brøyte brede avenyer for barnevognene
spre ustoppelige frø av godt humør
i rådhuskjellere og bakgater

men før vi kommer så langt
skal store menn med nesten naturlig hår
gripe mikrofonstativene
for å rope sine advarsler
og vi skal sende våre frontsoldater
i møte med dem;
komikerne, kunstnerne, førskolelærerne
og vi skal pepre dem
med maskingeværsalver av morsomheter
til de griper etter ordbøkene
med never som er for grove til å bla
vi skal beleire dem med omsorg
beskyte dem med estetikk
de kommer ikke til å forstå hva som traff dem
de skal ikke skjønne bæret
og når forvirringen er total
skal vi stille oss på det laveste punktet vi kan finne
gripe den aller minste roperten
og rope til dem, så stille vi kan:
du må snakke lavere, vi kan ikke høre deg!

**************************************************************

(Diktkammeret, 13.11.2018)