W.S. Merwin: To the Light of September

When you are already here
you appear to be only
a name that tells of you
whether you are present or not

and for now it seems as though
you are still summer
still the high familiar
endless summer
yet with a glint
of bronze in the chill mornings
and the late yellow petals
of the mullein fluttering
on the stalks that lean
over their broken
shadows across the cracked ground

but they all know
that you have come
the seed heads of the sage
the whispering birds
with nowhere to hide you
to keep you for later

you
who fly with them

you who are neither
before nor after
you who arrive
with blue plums
that have fallen through the night

perfect in the dew

*********************************************

Kjersti Bjørkmo: Styre båten min hjem etter lysene

Månen glir som en blek ryggfinne over byen.
Jeg kommer til teglsteinshusene som står
med kjøttsiden ut.
Jeg tenker på at noen har som jobb å tenke
på det verste som kan skje med en kropp.
På kjettinger og lossing av store skip.
På sirener som varsler
når en bro er i ferd med å åpne seg,
og at ingen skal behøve å klamre seg fast.
På menn og kvinner som går av vakt
og hjem for å spise med intakte hender.
En eldre mann på vei gjennom en lysrørkorridor
for å legge et håndskrevet notat
på et skrivebord:
Ikke en fugl ble knust i dag, sjef.


*****************************************************

(fra Jeg har prøvd å bli venn med dyrene, 2014)

Jane Springer: Muldyr

Da de sa til oss: "ikke snakk før dere blir snakket til", vokste vi ører ned på
størrelsen av maiskorn.

Da de tvang oss til å spise opp alt, svelget vi
deres krenkelse uten å tygge.

Da de slo oss for å ha tegnet på veggen, malte vi
dører som åpnet seg bak forheng.

I generasjoner levde de slik. Ønsket så sterkt å
redde oss - uten å vite hvordan.

Og hele tiden fant vi kjærlighet på usannsynlige steder: i den herjede kirken av
våre kropper og ansikter,

avspeilet i deres lange ansikter.

(oversatt av Thor Henriksen)

********************************************************************


(fra Murder Ballad, 2012)




 

 

Rudolf Nilsen: Nr. 13

De spør hvor Nr. 13 er - vår kjære gale gård?
Den ligger inni gaten her, hvor nummer "13" står,
og De kan se hvor svær den er, så langt kvartalet når.

Den største gård i gaten, men det finnes mange fler
i andre gater her i byen, hvis De bare går og ser -
skjønt ingen er så mørk og svart som Nr. 13 mer.

Det finnes mange fler i andre byer her på jord,
det er milevis av gater - der hvor fattigfolket bor -
ja De finner Nr. 13 helst i byers øst og nord.

Det sies tallet 13 er et ondt, uheldig tall,
og gamle Dal i fjerde sier helsen er så skral
og høire lungen halv fordi han bor i slikt et tall.

Han har en gammel vinterfrakk, på den han går tilkøis
og ligger der og bander denne råtne murstensrøis.
Men det er bare gammelsnakk, det rene skjære tøis!

For da han kom på gamlehjem på landet her ivår,
så blev han syk av lengsel til sin egen muregård,
og han rømte fra sitt fengsel, skjønt han snart er åtti år!

Naturligvis går nogen hen og dør en gang iblandt,
fordi de mangler mat og sol og luft på denne kant -
men det hender jo i andre gårder også, ikke sant?

Nr. 13 er vår egen gård, så gammel og så kjær.
Og så skjønn den er om kvelden, når den stiger lys og svær
frem av mørket med de mange lange vindusraders skjær.

Og da lever denne gården. Den blir festlig som et slott
når der tendes lys i kjøkken og i kammers og i kott!
For vi ånder op i glede når vår arbeidsdag er gått.

Og er det fredags kvelden, kommer Kalsen kanskje full.
Da har han mor't seg kongelig for hele ukens gull -
for han tjener gode penger på å sjaue koks og kull.

Ja, for Kalsen har en ungeflokk, og verden er så trist,
og satan skulle hente den som kom til verden sist:
så tynn og bleik og liten, rent et pust i sivet - pist!

Skjønt verden den var ganske bra dengang man var tilsjøss
og hadde sig en pikelill i hver en havn - å jøss,
da levet ikke Kalsen av å sjaue møkk og bøss!

Og Kalsen tar sin følgesvenn, den sprukne violin,
og spiller op å sailors song om piker og om vin
og hører ikke ungehvin og hyl og kjerringgrin!

Han glemmer jomfru Olsen i etasjen over sig
som alltid holder hus når nogen andre er på snei.
Hun står i avholdslosjen og er surøiet og lei.

Han husker bare alt han så "for hundred years ago",
det store hav som blånet mot den store himmel blå,
hver gyllen dag, hver månenatt - før alle døgn ble grå.

Når Kalsen slik har spilt en stund og grått en liten skvett
så tvinges ofte selv jomfru Olsen til retrett,
for det hender jo hun selv ser livet sånn i blått og violett!

Men gården ellers bryr seg ikke stort om Kalsens violin,
for så mange kan jo klunke litt gitar og mandolin
og ta en vals på trekkspill ved et glass arbeidervin!

Der sisler stekepander fylt med flesk og småmakrell,
og veggene gir gjenlyd av de sultne ungers sprell -
ja gården vår har sangbunn slik en herlig fredags kveld!

Og langt på natten lyder Nr. 13's egen sang.
Den er så høi og munter, men den har en underklang
av redsel for den morgendag som ligger alt på sprang.

Så slukkes vindusradene, og søvnen fanger inn
de barske sinn, de bitre sinn, de trette og de lette sinn.
Og gjennom gatemørket suser nattens tunge vind.

Men det hviskes jo i porten! Og det knaker i en trapp.
Nå, så er det smukke Olga som skal tjene sig en lapp.
Fabrikkens ukelønning er vel oftest nokså knapp.

----

Men ennu våker nogen. Det er ganske unge menn,
som bøjet over bøker leter drømmen frem igjen,
slik den engang strålte om en vismanns gyllne penn!

Denne drøm som natten avler og som dagen slår ihjel,
om Atlantis, Utopia - om en bedre lodd og del
enn et liv, hvor andre eier selv ens hjerte og ens sjel.

Og det raser i de unges bitre hjerte: Våk og lær,
at du klart og nært og koldt igjennom drømmens gyllne skjær
ser veien til et land, hvor Nr. 13 ikke er!

********************************************************

Tor Ulven (uten tittel)

Herfra kan du, når løvet er
borte og luften klar, mellom
høyspentmasten og sykehusets
kjempeskorstein (med rødt varsel-
lys for nattefly), få et glimt av
sjøen langt der nede og skip
som lager hvite skumspor, også
om du aldri mer får kjenne
med foten som hanskeløs hånd
og kjønnet som nedadvendt snute
glovarm sand først, kaldt vann siden


****************************************

(fra Uutgravde fløyter)

Billy Collins: haiku

Awake in the dark -
so that is how rain sounds
on a magnolia

**************************************

Einar Skjæråsen: Høstvise

Min elskede! Jeg har en vise å synge
når bladene faller og fuglene drar.
Det sukker i skog etter sang som forstummet,
det mørkner i muld etter grøde som var.
En blekere årstid skal røre vår tinning
med hastige vinger og drivende løv.
September skal gå over jorden og kalle
dens ånde til stillhet, dens hjerte til støv.

En sommer er borte, og ringeren ringer.
Og vinteren venter bak visningens port.
Vi også skal møte vår høst og forarmes.
Vår styrke skal trenges tilbake - og bort.
Og sneen skal falle så stille så stille
- og stemmene dempes i far og i foss.
Og engang - en vårdag - skal knoppene springe
og heggen skal ange, men ikke for oss.

Vi er hos hverandre, mens dagene vendes
mot fjernere himmel og lavere ild
- og alt som har feste og hjem under solen
er med i det store mysteriespill.
Jeg favner din favn og jeg kysser din panne
og har deg med ømmere tanke enn før.
Min elskede; jeg har en vise å synge
når fuglene flokkes og trekkes mot sør.


**************************************************