Anne Carson: Fra Glass-essayet

Jeg så en bratt åskam og en skikkelse som tok form
       i den strenge lufta.

Det kunne ha vært en enkel stolpe med en gammel fille,
men da jeg kom nærmere,
så jeg at det var en menneskekropp

som prøvde å stå imot vinder så redselsfulle at kjøttet
blåste av knoklene.
Og det var ingen smerte.
Vinden

renset knoklene,
de viste seg som noe skimrende og varig.
Det var ikke min kropp, ikke en kvinnes kropp,
       det var kroppen til oss alle.
Den gikk ut av lyset.

(gjendiktet av Tone Hødnebø)

****************************************************

(fra Glass, ironi og Gud, 2014)