Den natten jeg forlot deg
lå fjorden så stille og gjennomsiktig
som om selve vannet
hadde mistet all substans
Det var som å ro i tomme luften
Over en natt så uendelig klar
at jeg plutselig visste
jeg måtte leve uten skygge
Helt nær søvnens skillelinje
utenfor rekkevidden av dine drømmer
Lyden av årer
i stjerneløst vann. Som å ro
i sitt eget hjerte
over en sorg så dyp og kald
som døden selv
Ved de stjerneklare breddene
langs sundet, lå husene
og lyste
med ditt ansikt i alle vinduer
Og du så meg ikke
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar