Ocean Vuong: Grunnar til å bli

Oktoberlauvet fell, som var det kalla. 

Morgontåka driv gjennom villbyggen på andre sida av toglina. 

Ein sigarett. Ein varm genser. På ein skakk terrasse. Mens
      familien søv. 

At eg vakna i det heile, og at hauken der oppe ikkje legg merke
     til sine eigne venger. 

At eg sneik meg inn på sida mens vaktane flaut på
    kodein. 

At eg las bøkene mine i lyset frå opprørsbåla. 

At dei gjævaste orda mine kom seg lengst bort frå meg sjølv
    og det er fantastisk. 

At du kan suge ein kar og stemma di snakkar gjennom
    stemma hans. 

Som Jonas gjennom kvalen. 

Fordi eit strå brun rug, gonga med tusenar,
    blir ei lilla eng. 

Fordi dette rotet eg laga, laga eg med kjærleik. 

Fordi dei ble del av livet mitt, desse gjenferda,
    som noko skjenkt. 

Fordi å gråte, tru det eller ei, gjorde underverk. 

Fordi onkelen min aldri tok livet av seg - berre døydde,
    med vilje. 

Fordi eg gav eit løfte. 

At McDonalds-bogen, sånn eg skimta han klokka to på natta
    frå vindauget på avrusingssenteret i Chestnut, var nok. 

At nåde er lite, men at jorda er mindre. 

Sommarregn treffer dei nakne skuldrene til Peter. 

Sånn ptptptptptptpt lét det. 

Fordi eg slutta gjere meg synleg ved å unnskylde meg. 

Fordi denne skrotten er mi seinaste adresse. 

Fordi akkurat no, nett før det blir morgon, når
    politiblått og terror blir gjenvald. 

Fordi lyden av sykkeleiker på veg heim ved daggry
    var uuthaldeleg. 

Fordi åsane enno brenn i California. 

Gjennom raud røyk, syngjande. Gjennom songen ei flukt
    -rute. 

Fordi berre musikk rimar på musikk. 

Orda eg ikkje har brukt enno: timotei, jeffreyfuru,
celloing, skråsikker, knapp-kåt, midnattsgrøn, forsikta,
vasstynn, herre (som verb), raudna, pewter, lobotomi.

Ei nattmengde støv på overleppa hans. 

Låveglede når vinteren startar. 

Det dumpa pianoet under ei bru i Windsor, som høyrest
    ut som fottrinn når du speler på det. 

Skiltet skrive med sprittusj framfor huset som skal tvangsseljast
SØKJER KATTEVENNER. BANK GJERNE PÅ OG SPØR
    ETTER KAYLA. 

Togsignalet du høyrer gjennom det opne vindauget etter eit
    mareritt. 

Mor mi, som står ved spegelen, tar på rouge før ein ny
    runde cellegift. 

Sovande i baksetet, på veg ut av byen som knekte meg,
    heil. 

Tidleg snø som fell frå ein klar, raudnande himmel. 

Som var det kalla. 

Gjendiktet av Mathias R. Samuelsen

Fra Tida er ei mor, 2023

***********************************************************

Mona Høvring (uten tittel)

Jeg hadde ei svart glasskule, i den så jeg ei ugle gå til
ro djupt inne i ei trekrone, men før ugla sovna, mumla
den fram ei trøstefull setning: Vi tar farvel med det som
gjør oss svake, vi er åpne for alt, knytta til ingenting.
Så kom morgenlyset inn fra alle kanter, og morgenlyset
minna om en brennende tornebusk, om den evinnelige
galskapen gudene byr fram. Jeg ønska meg tilbake til
natta, ønska meg på uglas vis å sitte der i mørket i det
syngende regnet. 

*******************************************************

fra Himlene glitrer, 2023

Björner Torsson: I skuggen av ein hare

Der er haren sparkar hol på horisonten med sin harde labb
Men gler seg over lynet

Kveldssola gav den lyst til å flyge
Den lyner sjølv, herjar, mister synet, høyrer havet, blør

Den spende ut skinnet sitt, den flaug
Den ferdast no blant skyer og tuer

I galopp over groper, langs smale spor i graset
Sett frå eit visst punkt mørklegg haren sola

Helt sidan den gong kallar vi ein bestemd plass her ute for
I skuggen av ein hare

Gjendiktet av Gunstein Bakke

I: I skuggen av ein hare, Samlaget 2020

Bjarne B.: Spørsmål og svar i landet med den sovande kongen

Kvifor stilla seg ved sidan av den dødsdømde i morgontimen?
Fordi vinden sneiar ei blodåre bakpå handa mor di heldt.

Kvifor la kirsebærtreet bløma midt i krigen?
Fordi hundre sjeler er gjenfødde i oss, og ramnar flyg gjennom dei.

Kvifor nøler ikkje inuitten framfor kvalens nakne beingrind?
Fordi rettferd - stundom - er å finna det rette sviket. 

Kvifor er den blå steinen i kroppen din så lysande vakker?
Fordi han vart lauga i den lange natta, og overlevde. 


*******************************************************

(Diktkammeret 03.04.23)

Louise Glück: Walking at night

Now that she is old,
the young men don't approach her
so the nights are free,
the streets at dusk that were so dangerous
have become as safe as the meadow. 

By midnight, the town's quiet.
Moonlight reflects off the stone walls; 
on the pavement, you can hear the nervous sounds
of the men rushing home to their wives and mothers; this late,
the doors are locked, the windows darkened. 

When they pass, they don't notice her. 
She's like a dry blade of grass in a field of grasses.
So her eyes that used never to leave the ground
are free now to go where they like. 

When she's tired of the streets, in good weather she walks
in the fields where the town ends. 
Sometimes, in summer, she goes as far as the river. 

The young people used to gather not far from here
but now the river's grown shallow from the lack of rain, so
the bank's deserted - 

There were picnics then. 
The boys and girls eventually paired off;
after a while they made their way into the woods
where it's always twilight -


The woods would be empty now -
the naked bodies have found other places to hide. 

In the river, there's just enough water for the night sky
to make patterns against the gray stones. The moon's bright,
one stone among many others. And the wind rises;
it blows the small trees that grow at the river's edge.

When you look at a body you see a history. 
Once that body isn't seen anymore,
the story it tried to tell gets lost- 

On nights like this, she'll walk as far at the bridge
before she turns back.
Everything still smells of summer.
And her body begins to seem again as the body she had as a young woman,
glistening under the light summer clothing. 

************************************************************

I A village life, 2009

Peter R. Holm: Vent forvandlingen

Dager du tror er tomme
og tapt for deg, dager hvor skyggene
strekker seg mot deg
mer virkelige enn tingene selv, vit
at de har grådige røtter
som synger i en annen demrings
usette jord under store
fremmede trær, disse dager...
Vent forvandlingen, snart vil den stige
gjennom din tålmodighet
slik det første regn efter lang tørke
med ett driver blomsten opp
i en forundret plante...
Vent forvandlingen, rolig, rolig
et sted glitrer luften av kilder
som er dine egne, hvert stillhetens atom
vidner om det, en fugl, et vindpust,
En løvlett berøring vil være nok
til at mirakler søker sin redning
i ditt blikk og med tyngden av ditt hjerte

Lennart Sjögren: Innan regnet

Då när svalorna flyger lågt
just innan regnet
när de lämnar det högt sollysta
och närmar seg jordytan
så som flugorna, deras livsmat
också gör. 

Då innan vatten faller
och en människa håller upp handflatan
som om ångesten 
en stund lämnar henne
och livet såvel som molnen
har ännu en möjlighet kvar.

Så är dropparna som snart faller
att likna vid mindre världar
möjliga att se igenom.
Och långt borte en grön skog.

Detta händer på en i övrigt platt hed
där insekter med upprättstående spröt
sitter på stenarna
och tre harar går bland människorna.

**********************************************

(fra Lövskogselegier, 1982)

Louise Glück (uten tittel)

Læreren min holdt en pensel
men så holdt jo også jeg en pensel -
vi sto sammen og betraktet lerretet
der et urolig mørke
veltet frem fra hjørnene; i midten
var det visstnok en portrett av en hund.
Hunden hadde noe tvungent ved seg;
jeg kunne se det nå. Jeg har
aldri vært noe særlig tess med levende vesener.
Lys og mørke er jeg ganske flink med.
Jeg var veldig ung. Mye hadde hendt
men ingenting hadde hendt
gjentatte ganger, noe som utgjør en forskjell.
Læreren min, som ikke hadde sagt et ord, vendte seg nå
mot de andre elevene. Enda så synd jeg syntes på meg selv i det øyeblikket,
syntes jeg mer synd på læreren, som alltid gikk i de samme klærne,
og ikke hadde noe liv, eller øyensynlig ikke noe liv,
bare et skarpt blikk for det som levde på et lerret.
Med den ledige hånden rørte jeg ved skulderen hans.
Hvorfor, herr lærer, har du ingen kommentar til verket foran oss?
Jeg har vært blind i mange år, sa han,
men da jeg kunne se, hadde jeg et subtilt og skjønnsomt blikk,
noe jeg mener det finnes rikelig bevis på i mine egne arbeider.
Det er derfor jeg gir dere oppgaver, sa han,
og derfor jeg spør dere så omhyggelig ut. 
Med hensyn til den forlegenhet jeg nå befinner meg i: Når jeg ut fra en elevs
fortvilelse eller sinne vurderer at han har blitt kunstner,
da uttaler jeg meg. Si meg, la han til,
hva tenker du om ditt eget verk?
Ikke nok natt, svarte jeg. I natten kan jeg se min egen sjel.
Det er også mitt syn, sa han. 

**********************************************************************

Gjendiktet av Ingvild Burkey

Fra Vinteroppskrifter fra kollektivet, 2022g

Ella Hillbäck: Människors namn

 

En halvvaken värld
där tonfall ur natten
finns kvar osplittrade
likt blanka vattenspeglar
före morgonvinden. 
En rad namn ligger där.
En samling olikartade. 
Och bakom namnen de okända.
Vaganter, musikanter
lindansare i vardagen. 

Innan skuggorna flyr
böjer jag undan grenarna
för att bättre se deras ansikten
deras vattenspeglar. 
Människor, strimmade av ljus
eller mörkt eldmärkta
av sanningskärlek, våldsam humor
medlidande ...
De kunde vara rödhakesångare
eller junis orkideer
i marken kring fattigladan. 

Vem ropar deras namn på livet?
Innan morgonvinden blåser
läter Gud höra sin osynlighet
djupt ur grandunklet
med händerna fulla av skogsduvor. 

***********************************************

fra Lovsångens fält, 1962