Læreren min holdt en pensel
men så holdt jo også jeg en pensel -
vi sto sammen og betraktet lerretet
der et urolig mørke
veltet frem fra hjørnene; i midten
var det visstnok en portrett av en hund.
Hunden hadde noe tvungent ved seg;
jeg kunne se det nå. Jeg har
aldri vært noe særlig tess med levende vesener.
Lys og mørke er jeg ganske flink med.
Jeg var veldig ung. Mye hadde hendt
men ingenting hadde hendt
gjentatte ganger, noe som utgjør en forskjell.
Læreren min, som ikke hadde sagt et ord, vendte seg nå
mot de andre elevene. Enda så synd jeg syntes på meg selv i det øyeblikket,
syntes jeg mer synd på læreren, som alltid gikk i de samme klærne,
og ikke hadde noe liv, eller øyensynlig ikke noe liv,
bare et skarpt blikk for det som levde på et lerret.
Med den ledige hånden rørte jeg ved skulderen hans.
Hvorfor, herr lærer, har du ingen kommentar til verket foran oss?
Jeg har vært blind i mange år, sa han,
men da jeg kunne se, hadde jeg et subtilt og skjønnsomt blikk,
noe jeg mener det finnes rikelig bevis på i mine egne arbeider.
Det er derfor jeg gir dere oppgaver, sa han,
og derfor jeg spør dere så omhyggelig ut.
Med hensyn til den forlegenhet jeg nå befinner meg i: Når jeg ut fra en elevs
fortvilelse eller sinne vurderer at han har blitt kunstner,
da uttaler jeg meg. Si meg, la han til,
hva tenker du om ditt eget verk?
Ikke nok natt, svarte jeg. I natten kan jeg se min egen sjel.
Det er også mitt syn, sa han.
**********************************************************************
Gjendiktet av Ingvild Burkey
Fra Vinteroppskrifter fra kollektivet, 2022g
