Einar Skjæråsen: August

August er det mykeste myke jeg kjenner
denne skjelvende streng mellom sommer og høst
denne dugg av avskjed i mine hender.

Dette hemmelige milde inn over jorden,
denne lyende stillhet: Tal Herre, tal!
Dette lyset som hviler på modningens høyde,
dveler og synker mot visningens dal. 

Disse kvelder da trær er
som skygger i skyggen.
Denne etterårsfred over sted og forstand.

Jeg har drømt at jeg seilte mot Evigheten,
og en kveld i august var den første
besynderlig duse kjenning av land. 

Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet:
August er det mykeste myke jeg kjenner,
myk som sorg og som kjærlighet. 

**********************************************************************

Ted Kooser: After years

 Today, from a distance, I saw you
walking away, and without a sound
the glittering face of a glacier
slid into the sea. An ancient oak
fell in the Cumberlands, holding only
a handful of leaves, and an old woman
scattering corn to her chickens looked up
for an instant. At the other side
of the galaxy, a star thirty-five times
the size of our own sun exploded
and vanished, leaving a small green spot
on the astronomer's retina
as he stood on the great open dome
of my heart with no one to tell.