det er for stille til at eg kan
sjå fargane falle, ingen av dei gamle
er lenger i det bevegelege vatnet
Det er for stille
og alt for lenge sidan
Men den grøne løen treng jo malast
Og ungane treng jo
ein trygg stad å leike
Eg er ikkje lenger, men berre i deg
Og i eit blått
som lun og roleg varme. Og graset
skulle vore slått, eg ser det no
****************************************
(Poesiringen, 04.06.2021)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar