Ved siden av henne i sanden stod et tørt strå som hadde litt sjøfugldun mellom de sagtakkete bladene. Hun betraktet nøye dets oppbygning, den stramme, hvite stengelen i midten og rundt den dunet, blekbrunt og lettere enn luft, siden mørkere og glinsende mot spissen, som ble avsluttet i en liten, men opprømt bue. Dunet beveget seg i et vindpust som hun ikke kunne merke. Farmoren konstaterte at strået og dunet befant seg på en avstand som var akkurat passe for øynene hennes. Hun lurte på om dunet hadde satt seg fast i strået nå i vår, kanskje i natt, eller om det hadde sittet der hele vinteren. Hun så på den runde fordypningen i sanden rundt foten av strået og strimmelen av sjøgress som hadde slynget seg rundt stengelen. Like ved lå en barkebit. Hvis man så lenge på den, vokste den og ble til et eldgammelt fjell, på toppen var det kratre og fordypninger som lignet virvler. Barkebiten var vakker og dramatisk. Den hvilte over sin skygge på sanden i et eneste fast punkt, og sanden var grovkornet, ren og nesten grå i morgenlyset, himmelen helt tom, havet også.
***********************************************************************************
fra Sommerboka
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar