Det fins ikke et sted på denne jord
hvor de elskende ikke snur seg
varsomt i søvne i hverandres armer,
skumringens blå beitemarker som i glede
glir over i morgengry.
Ingen steder som ikke blir nådd av duften
av godt brød
gjennom et åpent vindu,
glimtet av fisk i glitrende sommerbekker,
eller trærne som folder ut sine lovord -
aprikoser, pærer - om de kjølige vinternettene.
Kort, kort, ser vi det, og glemmer.
Som om øyeblikket ble for mektig for ordene,
som om vi foretrakk vekten heller enn belønningen -
Lik en hest
som bærer havresekkene han vil trenge
over ryggen
mens han uvitende om dem kun ser framover
mot fjellene, der de deilige vårslettene ligger.
Han husker såpass fra sin ungdom,
smaken av ting, kaldt og rent -
mens vannlydene han ikke lytter til støtt klinger
i ørene;
mens hvert skritt er ingenting annet enn den glitrende
elvekroppen som igjen vender hjem.
Gjendiktet av Camilla Groth
**********************************************************
(fra Å våkne i et dikt, 2022)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar