Bertolt Brecht (uten tittel)

Alltid
når jeg ser på den mannen
han har ikke drukket og
han har beholdt den gamle latteren sin
tenker jeg: Det går bedre.
Våren kommer: en fin tid kommer.
Tiden som har gått
har vendt tilbake.
Kjærligheten begynner på nytt, snart
er alt som før.

Alltid
når jeg har snakket med ham
han har spist og drar ikke
han snakker med meg og
har ikke hatten på
tenker jeg: Det blir bra.
Den vanlige tiden er omme.
Man kan snakke med
et menneske, han lytter.
Kjærligheten begynner på nytt,
snart er alt som før.

Regnet
vender ikke tilbake til himmelen.
Når såret
ikke smerter lenger
gjør arret det.

*******************************************

(Gjendiktet av Johann Grip,
fra Landskap i eksil)

Federico García Lorca: Perspektiv

Inni auga mine
opnar seg den stengde songen
til såkorna
som aldri fekk bløme.

Dei drøymer seg alle ein slutt
som er ulik, men like uverkeleg.
(Kveiten drøymer om svære
blomar i variantar av gult.)

Dei drøymer om underlege
eventyr av skugge.
Om uoppnåelege frukter,
om temde vindar.

Ikkje eitt korn kjenner seg sjølv.
Blinde og villfarne er dei,
og vondt gjer duftene i dei,
innestengde for alltid.

Kvart korn tenkjer seg
eit slektstre
som dekker heile himmelen
med stilkar og klasar.

I lufta strekker seg
ufattelege vegetasjonar.
Greiner svarte og store,
og oskefarga roser.
Månen, nesten drukna
i blomar og i greiner,
forsvarar seg med strålane
som ein sølvfarga blekksprut.

Inni auga mine
opnar seg den stengde songen
til såkorna
som aldri fekk bløme.


*****************************************************

(Gjendiktet av Tove Bakke og Ragnar Hovland
fra Grøn vil eg ha deg grøn, Dikt i utval)

Svanhild Amdal Telnes: Det siste polaroidbiletet, 1995

Far ser seg ikkje tilbake.
Han går rank, no.

Ber himmelen
som ein høvdings hatt.

Det magre skylaget
som kniplingskjolen
i dåpen

Eg står att,
og ser soli i nakken hans,
ber dagane utan far.

***************************************

(fra Om nettene brukar mor dråpeteljar)

Rolf Jacobsen: Brev til lyset

Morgenens papir er veldig foldet ut
på jorden, det er en ny dag
og en traktor som alt er fremme med sin
klumpete neve
og skriver et brev til lyset, hver bokstav
brummer den høyt for seg selv, for det har
meget å si
at alt kommer med, både tordnen og biene,
maurveien som har strukket ut sin lille
silkefot i gresset, vår fred
og den uro vi har med alt, skal den ha med.

Store fuktige linjer og en langsom hånd
som ryster svært men nu er alt sagt,
siden er full og alt legges åpent frem
som et brev til ingen, plogenes brev
til lyset som den kan lese som vil.

**************************************************

Bertolt Brecht: Og jeg tenkte alltid

Og jeg tenkte alltid: Det må klare seg
med de aller enkleste ordene. Når jeg forteller hva som er
må alles hjerter revne.
At du går under hvis du ikke vegrer deg
det vil du jo innse.

********************************************************

(fra Landskap i eksil)

Nordahl Grieg: En tysk arbeider

Dikt til Arbeidertribunens 1. mai-fest 1937

Det er kveld.

Han har vasket sig efter arbeidet og spist.
Han er blitt sittende ved bordet,
trøtt, bøiet.

Drønnet av storbyen dirrer i vinduet.

I rummet ved siden av sutrer en unge.

For tre uker siden hørte han menn storme dit inn.
Han satt som nu
her ved bordet,
kanskje med knyttede never,
og gjorde ingenting.

Blodig og bevisstløs haltes en mann ned trappene,
Gustav, kameraten hans.
Ham selv har de ikke tatt.
Han var flinkere
til å holde ansiktet lukket
og hatet på plass,
stumt
i hjertet.

Så sitter han her, trygt,
og hører ungen til den nye leieboeren sutre,
mens timene går.
Dette er da fred?
Er det annet å ta seg til?
Hvorfor skal han gå ut,
ut til en verden som ikke er hans?
Bedre å sitte her
og glane på den grå, skitne veggen.
Den sier ihvertfall sannheten,
for helvete.
Sånn var det det gikk.

De tapte,
han og kameratene,
alt de trodde på,
tapte.

Og ute i verden
taper de ogå.
Avisene,
radioen
sier det hver dag.

For kort eller lenge,
det vet ingen.
Nu er det å stå dagen lang ved maskinen
og la kreftene bli pint ut av kroppen,
uten et håp,
uten en drøm.

Veggen derborte er ikke dum;
grå og skitten
forteller den om livet som venter ham.
Hvad er klokken?
Tre timer har han sittet her.
Slik er det kveld efter kveld.

Han reiser sig og slår radioen på,
kanskje er det musikk,
noe å flykte til,
noe å lyve sig vekk i.
Nei.
En stemme brøler ut i eteren
om hvordan alt han håpet på
dagstøtt knuses i verden.
Han vil ikke høre mer,
det er sant kanskje,
de sier det samme hver kveld.

Han begynner å skru vekk
fra den rå, skingrende røsten som håner ham,
da hører han en annen stemme
som stiger og blir sterkere,
hvad er det den sier,
midt i Berlin:
Genosse,
kamerat.

Manden som lytter
hvitner,
det ordet blir de pint for og slått ihjel for,
han demper ned radioen,
men stemmen hvisker til ham,
og han hvisker tilbake:
Genosse,
kamerat.

Det er bølgelengde 29,8
som taler over et stumt og kuet land
og dette er dens ord:

"Vi taper ikke, vi seirer.
Slo de oss ned i blod
en ting kan de aldri drepe:
vårt hjertes brennende tro.
Dette er Tysklands stemme,
kamerat, den er også din,
millioner er med oss, - husk det,
før de får peilet oss inn!

Hver aften fra nu skal vi sende,
vi er kanskje hundre menn,
og gripes de niognitti,
skal én bli betandig igjen
og dør også han - kamerater,
husk dette vi har å si:
vi taper ikke, vi seirer,
vår tro skal kjempe oss fri.

Vi vil ikke ut for å drepe
livet på jorden er ett
Grønt står kornet i solen
på markene i Sovjet.
Det er våre brødre som bygger
sitt frie, rumslige hjem,
de taper ikke, de seirer,
og vi står sammen med dem.

Nu blør de frie i Spania.
Tyskerne myrdet dem ned.
Men Junkersflyenes ofre
er dem vi er landsmenn med.
Hilsen og mot til alle
som kjemper frihetens strid!
De taper ikke, de seirer!
Fascismens grav blir Madrid.

Nu er Gestapo på sporet,
men lytt hver eneste kveld.
Vi skal bevæpne dere
med sannhet - bruk våpenet vel!
Vi taper ikke, vi seirer.
Vi sender ikveld fra Stettin.
Imorgen kanskje fra München,
eller - hvem vet - fra Berlin."

Stemmen er borte,
hujende Hitlersendere
døiver den.
Men en mann står tilbake,
med et nytt lys over sitt ansikt,
på et fatt'slig rum i Berlin,
det er videt ut,
det er verden.

"Vi taper ikke, vi seirer.
Hver den må seire som vet
at selv i det dypeste øde
fins ikke ensomhet.
Ukjente kamerater
er med oss der hvor vi går,
en hær som kjemper på jorden
til engang den er blitt vår."

***************************************

(fra Samlede dikt)