Nordahl Grieg: En tysk arbeider

Dikt til Arbeidertribunens 1. mai-fest 1937

Det er kveld.

Han har vasket sig efter arbeidet og spist.
Han er blitt sittende ved bordet,
trøtt, bøiet.

Drønnet av storbyen dirrer i vinduet.

I rummet ved siden av sutrer en unge.

For tre uker siden hørte han menn storme dit inn.
Han satt som nu
her ved bordet,
kanskje med knyttede never,
og gjorde ingenting.

Blodig og bevisstløs haltes en mann ned trappene,
Gustav, kameraten hans.
Ham selv har de ikke tatt.
Han var flinkere
til å holde ansiktet lukket
og hatet på plass,
stumt
i hjertet.

Så sitter han her, trygt,
og hører ungen til den nye leieboeren sutre,
mens timene går.
Dette er da fred?
Er det annet å ta seg til?
Hvorfor skal han gå ut,
ut til en verden som ikke er hans?
Bedre å sitte her
og glane på den grå, skitne veggen.
Den sier ihvertfall sannheten,
for helvete.
Sånn var det det gikk.

De tapte,
han og kameratene,
alt de trodde på,
tapte.

Og ute i verden
taper de ogå.
Avisene,
radioen
sier det hver dag.

For kort eller lenge,
det vet ingen.
Nu er det å stå dagen lang ved maskinen
og la kreftene bli pint ut av kroppen,
uten et håp,
uten en drøm.

Veggen derborte er ikke dum;
grå og skitten
forteller den om livet som venter ham.
Hvad er klokken?
Tre timer har han sittet her.
Slik er det kveld efter kveld.

Han reiser sig og slår radioen på,
kanskje er det musikk,
noe å flykte til,
noe å lyve sig vekk i.
Nei.
En stemme brøler ut i eteren
om hvordan alt han håpet på
dagstøtt knuses i verden.
Han vil ikke høre mer,
det er sant kanskje,
de sier det samme hver kveld.

Han begynner å skru vekk
fra den rå, skingrende røsten som håner ham,
da hører han en annen stemme
som stiger og blir sterkere,
hvad er det den sier,
midt i Berlin:
Genosse,
kamerat.

Manden som lytter
hvitner,
det ordet blir de pint for og slått ihjel for,
han demper ned radioen,
men stemmen hvisker til ham,
og han hvisker tilbake:
Genosse,
kamerat.

Det er bølgelengde 29,8
som taler over et stumt og kuet land
og dette er dens ord:

"Vi taper ikke, vi seirer.
Slo de oss ned i blod
en ting kan de aldri drepe:
vårt hjertes brennende tro.
Dette er Tysklands stemme,
kamerat, den er også din,
millioner er med oss, - husk det,
før de får peilet oss inn!

Hver aften fra nu skal vi sende,
vi er kanskje hundre menn,
og gripes de niognitti,
skal én bli betandig igjen
og dør også han - kamerater,
husk dette vi har å si:
vi taper ikke, vi seirer,
vår tro skal kjempe oss fri.

Vi vil ikke ut for å drepe
livet på jorden er ett
Grønt står kornet i solen
på markene i Sovjet.
Det er våre brødre som bygger
sitt frie, rumslige hjem,
de taper ikke, de seirer,
og vi står sammen med dem.

Nu blør de frie i Spania.
Tyskerne myrdet dem ned.
Men Junkersflyenes ofre
er dem vi er landsmenn med.
Hilsen og mot til alle
som kjemper frihetens strid!
De taper ikke, de seirer!
Fascismens grav blir Madrid.

Nu er Gestapo på sporet,
men lytt hver eneste kveld.
Vi skal bevæpne dere
med sannhet - bruk våpenet vel!
Vi taper ikke, vi seirer.
Vi sender ikveld fra Stettin.
Imorgen kanskje fra München,
eller - hvem vet - fra Berlin."

Stemmen er borte,
hujende Hitlersendere
døiver den.
Men en mann står tilbake,
med et nytt lys over sitt ansikt,
på et fatt'slig rum i Berlin,
det er videt ut,
det er verden.

"Vi taper ikke, vi seirer.
Hver den må seire som vet
at selv i det dypeste øde
fins ikke ensomhet.
Ukjente kamerater
er med oss der hvor vi går,
en hær som kjemper på jorden
til engang den er blitt vår."

***************************************

(fra Samlede dikt)