Bert Westerström: Andetagen sjunger ännu

Andetagen sjunger ännu
om vind under höga träd
och i det gåtfulla vilar tid
som näckros stilla

(fra Mellan oss av ljus en strimma, 2022)

Robert Bly: Dei slanke granfrøa

Den kvikke omnparulaen, verdigheita til pærer,
Det enkle ved årer, den alltid verande
Krafta i slanke granfrø, alt dette 
Gjer det klart korleis vi ønskjer det forgjengelege
Å være uforgjengeleg. Vi ønskjer at gjerdesmetten
Skal berga egga sjølv gjennom stormen. 
Men det er uråd. Vi er flyktige,
Venner, vi er salte, forgjengelege kongerike. 

Gjendiktet av Odd Goksøyr

Fra Å snakke inn i eseløyret

************************************************

Kate Næss: Augustaften

En aften i august
kom månen seilende
med høstens gule mynter
og slapp dem singlende i gruset.
En skygge fór fra himmelen
og speilte seg i glassklart vann
og frøs til is. 
Langsomt rinner tiden tilbake,
små ting kommer mot meg: 

Tomme hus med duft av glemte somre,
et sus av mørke minner og store trær,
vindens lek med bølgende åkrer,
stillheten ved en elv som fløt avsted
og små trinn i gresset
av noe som nærmer seg
og dukker opp på vindusruten
blant nattens tusen øyne. 
Noe banker på min dør,
noe puster forsiktig der ute,
tiden vokser og fyller mine sanser
med en svimlende visshet...
Et barn ler høyt, en sprø lyd.
Stengt er min glemte verden,
alt er som før, 
men utenfor går et barn og ler av fryd
over hvite fugler som flykter mot høsten.

*******************************************************************

Jane Hirshfield: Muldyrhjerte

På de dagene da alt annet
har sviktet deg,
la i hvert fall dette være ditt - 
fluer, støv, en ubestemmelig duft,
to ventende kurver:
én til sitroner og pasjonsfrukt,
den andre til alt du har mistet.
Om begge er tomme,
vil det komme til skulderen din
og puste rolig mot din bare arm.
Hvis du tilbyr det høy, vil det spise.
Tilby ingenting,
og det vil stå der så lenge du ber om det.
Bisselets små bjeller vil henge
ved siden a deg, stille,
i heten, i treets tynne skygge.
Ikke la deg lure av den beskjedne manen,
eller måten det venstre øret dreies til en drøm.
Også dette er en gave fra gudene,
fredelig og fullkommen.

(Gjendiktet av Camilla Groth)

************************************************

(i Å våkne i et dikt, 2022)

Adam Zagajewski: Try to praise the mutilated world

Try to praise the mutilated world.
Remember June's long days,
and wild strawberries, drops of rosé wine.
The nettles that methodically overgrow
the abandoned homesteads of exiles.
You must praise the mutilated world.
You watched the stylish yachts and ship
one of them had a long trip ahead of it,
while salty oblivion awaited others.
You've seen the refugees going nowhere,
you've heard the executioners sing joyfully.
You should praise the mutlated world.
Remember the moments when we were togehter
in a white room and the curtain fluttered.
Return in thought to the concert where music flared. 
You gathered acorns in the park in autumn
and leaves eddied over the earth's scars.
Praise the mutilated world
and the gray feather a thrush lost,
and the gentle light that strays and vanishes
and returns. 

**************************************************

Jane Hirshfield: Hvert skritt

Det fins ikke et sted på denne jord
hvor de elskende ikke snur seg
varsomt i søvne i hverandres armer,
skumringens blå beitemarker som i glede
glir over i morgengry.

Ingen steder som ikke blir nådd av duften
av godt brød
gjennom et åpent vindu,
glimtet av fisk i glitrende sommerbekker,
eller trærne som folder ut sine lovord - 
aprikoser, pærer - om de kjølige vinternettene. 

Kort, kort, ser vi det, og glemmer.
Som om øyeblikket ble for mektig for ordene,
som om vi foretrakk vekten heller enn belønningen -

Lik en hest
som bærer havresekkene han vil trenge
over ryggen
mens han uvitende om dem kun ser framover
mot fjellene, der de deilige vårslettene ligger. 

Han husker såpass fra sin ungdom,
smaken av ting, kaldt og rent - 
mens vannlydene han ikke lytter til støtt klinger
i ørene;
mens hvert skritt er ingenting annet enn den glitrende
elvekroppen som igjen vender hjem. 

Gjendiktet av Camilla Groth

**********************************************************

(fra Å våkne i et dikt, 2022)

Tove Jansson

 Ved siden av henne i sanden stod et tørt strå som hadde litt sjøfugldun mellom de sagtakkete bladene. Hun betraktet nøye dets oppbygning, den stramme, hvite stengelen i midten og rundt den dunet, blekbrunt og lettere enn luft, siden mørkere og glinsende mot spissen, som ble avsluttet i en liten, men opprømt bue. Dunet beveget seg i et vindpust som hun ikke kunne merke. Farmoren konstaterte at strået og dunet befant seg på en avstand som var akkurat passe for øynene hennes. Hun lurte på om dunet hadde satt seg fast i strået nå i vår, kanskje i natt, eller om det hadde sittet der hele vinteren. Hun så på den runde fordypningen i sanden rundt foten av strået og strimmelen av sjøgress som hadde slynget seg rundt stengelen. Like ved lå en barkebit. Hvis man så lenge på den, vokste den og ble til et eldgammelt fjell, på toppen var det kratre og fordypninger som lignet virvler. Barkebiten var vakker og dramatisk. Den hvilte over sin skygge på sanden i et eneste fast punkt, og sanden var grovkornet, ren og nesten grå i morgenlyset, himmelen helt tom, havet også. 

***********************************************************************************

fra Sommerboka

Li Po (uten tittel)

Ein fugleflokk flyg opp, og vert borte.
Ei siste sky driv òg inn i det tome.

Fjellet og eg glor på kvarandre,
utrøyttelege, til bare fjellet er att. 

****************************************