August er det mykeste myke jeg kjenner
denne skjelvende streng mellom sommer og høst
denne dugg av avskjed i mine hender.
Dette hemmelige milde inn over jorden,
denne lyende stillhet: Tal Herre, tal!
Dette lyset som hviler på modningens høyde,
dveler og synker mot visningens dal.
Disse kvelder da trær er
som skygger i skyggen.
Denne etterårsfred over sted og forstand.
Jeg har drømt at jeg seilte mot Evigheten,
og en kveld i august var den første
besynderlig duse kjenning av land.
Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet:
August er det mykeste myke jeg kjenner,
myk som sorg og som kjærlighet.
Today, from a distance, I saw you
walking away, and without a sound
the glittering face of a glacier
slid into the sea. An ancient oak
fell in the Cumberlands, holding only
a handful of leaves, and an old woman
scattering corn to her chickens looked up
for an instant. At the other side
of the galaxy, a star thirty-five times
the size of our own sun exploded
and vanished, leaving a small green spot
on the astronomer's retina
as he stood on the great open dome
of my heart with no one to tell.
Du skal få et panoramavindu
i barnebidrag.
Stjernehimmelen skal være tapetet i stuen din
og Mozart skal skrive musikken.
Du skal få et hjem
som elsker deg.
Du skal få sans for humor.
Og Strindbergs samlede verker.
Og alle barnebarna mine.
Min gave til deg er at du skal snakke mange språk
og tåle all slags vær.
Du skal få god bakkekontakt
og svimlende takhøyde med stukkatur.
Du skal få et liv
som tilgir deg alt.
Klar i tanken skal du være.
Og fast i følelsen.
Du skal få ha det moro.
Alt dette står i hjemforsikringen.
Du skal få være i fred.
Mitt underholdsbidrag til deg er at du aldri noensinne
vil slutte å håpe.
Du skal få et modig hjerte.
Og et dristig intellekt.
Og et godt omdømme.
Den du stoler på
slipper ikke hånden din.
Min julegave til deg er at om du faller
skal dine medmennesker glede seg over å ta deg imot.
Et vennlig smil skal gå gjennom hele reisen din.
Jeg skal gi deg fritak fra min ensomhet.
Du skal ikke få arve noe som helst av meg.
Men du skal få alle pengene.
Gjendiktet av Camilla Groth
(i Hei så lenge, ha det bra/"Slett ikke verst", 2024)
Til deg du heid og bleike myr
med bukkeblad,
der hegre stig og heilo flyr,
eg gjev mitt kvad.
Til deg, du visne lyng om haug,
der draumar sviv,
eg gjev min song om dimd og draug
og dulde liv.
Eg kjenner deg, du trollheim grå,
du skugge natt!
Eg rømde rædd; men stundom må
eg sjå deg att.
Eg kjenner deg, du havsens marm
med galdre-song;
du gauv meg gru i rædde barm
so mang ein gong.
Eg kjenner striden tung og sein
mot trolldoms-vald.
Gud hjelpe oss for brotne bein
og mannefall!
*
Eg kjenner deg - eg kjenner deg,
som ikkje vann! -
Eg såg din strid, eg veit din veg,
i skugge-land.
Eg røynde sjølv den striden stygg
i mange år,
med ville mod, med bøygde rygg,
med svære sår.
Du um meg sviv, du hjå meg sit,
du arme ånd!
I meg du enno riv og slit
i dine bånd.
Eg veit det vel: det sterke troll,
den vilje rik;
ein båt i foss, eit kvad i moll,
sløkkt i eit skrik. -
*
Men lerka stig frå gløymde grav
med sigers ljod;
og vinden stryker inn av hav
so frisk og god.
Og um me kjenner gråt og gru
og saknad sår,
så må me lerkesongen tru,
som lovar vår.
(fra Haugtussa)
Gleda,
eit grønt blad
som fall gjennom vindauga,
ein nyfødd
augneblink
av klårleik,
elefant av vellyd,
blendande
mynt,
til tider
eit lite vindkast,
men
heller
dagleg brød,
innfridde voner,
oppfylte plikter.
Eg forakta deg, glede.
Eg hadde hatt dårlege rådgivarar.
Månen
leidde meg på sine vegar.
Dei gamle diktarane
lånte meg briller,
og over alle ting
slo eg ein svart
glorie,
ei svart krone på blomen,
eit trist kyss
på munnen eg elska.
Det er framleis tidleg.
Lat meg få angra.
Eg tenkte at berre
dersom piggane
frå lidinga
sveid
i hjartet mitt,
dersom regnet vætte
kleda mine
i det mørke landskapet til sorga,
dersom eg lukka
augo for rosa
og trykte på såret,
dersom all smerte var mi,
ville eg hjelpa menneska.
Eg hadde ikkje rett.
Eg styrde stega mine feil,
og i dag ropar eg på deg, glede.
Lik jorda
er du
naudsynleg.
Lik elden
varmer du
opp heimane.
Lik brødet
er du rein.
Lik elvevatnet
brusar du.
Lik ei bie flyg du rundt
og lagar honning.
Glede,
eg var ein fåmælt ungdom,
eg tykte manken din
var skammeleg.
Det var ikkje sant, det fekk eg vita
då gleda fløymde
over brystet mitt.
I dag, glede,
har eg møtt deg på gata,
langt frå alle bøker,
og eg bed deg følgja meg:
med deg
vil eg gå fra hus til hus,
frå by til by,
frå fane til fane.
Du er ikke mi åleine.
Vi skal dra til øyar
og til hav.
Til gruver
og til skogar skal vi dra.
Ikkje berre einslege vedhoggarar,
fattige vaskekoner
eller strie, høgtidssamme
steinhoggarar
vil ta imot meg med klasar av glede,
men også dei som sit saman
i møte,
fagforeningane for sjø eller tre,
dei modige gutane
som slåst.
Med deg over heile verda!
Med songen min!
Med den lysande flukta!
til ei stjerne,
og jublande
som ein skumtopp!
Eg skal gjera opp med alle
fordi eg skuldar
alle gleda mi.
La ingen undra seg fordi eg vil
by alle menneske
det jorda har å gi,
for i striden lærte eg
at å spreia gleda
er plikta mi på jorda.
Og eg fyller denne lagnaden med songen
min.
Gjendiktet av Kjartan Fløgstad
(I: Poetisk modernisme)
*************************************************************
