Tore Jønsberg: Nærvær

sjøstjerna under skyggen av
din båt

blåskjellets små hjerteslag
og fjæras månepuls

tida som banker i snekka

**************************

(Diktkammeret, 30.01.18)

Knut Ødegård: Mor

Eg har ei mor i blå kåpe.

Ho grip handa mi, eg er
liten eg er redd, ho
leier meg.

Kåpa hennar er
stjernesådd.
Det er så høg snø
her vi går i den ubrøytte
Mjølkevegen. Ho
og eg.

***********************

(fra Tida er inne, 2017)

Hafez (uten tittel)

Eg skulle ønska eg kunne visa deg
når du er einsam eller i mørkret,
det makelause lyset
frå din eigen eksistens!

******************************

Søren Ulrik Thomsen (uten tittel)

Jeg drømte at jeg sto i den dystre villaen
hvor opptakene av marerittene mine
som regel foregår
men borte var vindeltrappen
de hemmelige dørene og den bunnløse kjelleren
og alt nå så luftig, lyst og totalrenovert
at ikke engang spøkelsene
lenger turte å overnatte
og mitt halvgamle legeme med sjelen på slep
lignet et uhyrlig medisinsk preparat
i de stilfulle stuene
hvor sval jazz svevde fra høyttalerne
og brisen løftet de lette gardinene

*************************************

(gjendiktet av Markus Midré,
fra Rystet speil, 2017)

Ernst Orvil: Eksistensberettigelse

Eksistensberettigelse er

en langsom historie, som ikke

mange formår å begripe.

Vitenskapen vet ikke

hva eksistens er,

og hva er også berettiget.

Det er mye plutselighet

i vår tilværelse, og visse

vers synes å være på gråten.

En sort hummer som går

utenom teinen sør for Siriholmen,

hva er den berettiget til.

***************************

(fra Videre, 1982)

Cecilie Løveid: Herrens festmåltid

Bowieversjonen, etter Esaias 25:6, Matteusevangeliet 22:2-46

Fettdrypp sydet på steinene,

margdrypp rant på lyngblomstene

da Herren var chef

på fjellet. 

Folkeslagene samlet seg på fjelltoppen.

De hadde ventet seg noe med druer og aks,

men ikke dette som ble servert:

dampende fisk, grillede sitroner, nyfødt lam.

Gjestenes navn på duker og glass;

startbokstav, sluttbokstav

snodd sammen i vakre sveip

av sammensluttet tid.

Kokken hev burka og kjole,

skjorter og kjortler av gjestene, hu!

Klasket bort skammen fra alle sammen

i samme slengen, å!

Slørene slækket seg,

hijaben hækket seg.

Kokken tryllet vin,

tryllet mer vin, kokken hentet gammel vin

Klarrenset havbunn og fjelltopp! sa han, klaret for pannen

Tørket tårene fra hvert ansikt.

Så slukte han like godt døden

med det samme.

Forever and ever.

*******************************************************

(fra Vandreutstillinger, 2017)

Cecilie Løveid: Biologens vinninger

Bayeux-teppet, eller Dronning Mathildes tapet, ca 1070
Brodert veggteppe

I
Hun har ofte sagt at hun lengter etter
seksuelle nyvinninger,
men problemet er at hun har en perfekt mann.
Desto nærmere hun er målet,

jo fjernere er det.
Hun kan sette sprøyter på seg selv,
gå til rottene, til laboratoriet.
Rottene venter på henne i burene, de elsker

henne uansett hva hun gjør med dem.
Mens hun venter på virkningen.

Den perfekte mannen har lenget etter krigen.
Han krysser havet og omkommer
i Slaget ved det grå epletreet.
Han trodde han bare var en statist, men

biologen trøster seg i batikken, i voksen, i kokevannet,
i alt som ikke kan føde. Hun reiser til Bayeux og
ser på et broderi som er sytti menter langt og
en halv meter bredt, i en kasse med lys på en vegg.


II
En stund underviser hun i kvintessens
på universitetet.
Hun kjenner det mest fullkomne og fornuftige
livsmaskineriet verden har sett.

Ingen rovtar eller plyndrer med seg et broderi
som ikke er prydet med edelstener,
eller vevd med gull, tenker hun,
og går til sengs i tapetprøvene.

I sengen planlegger hun et beskjedent broderi,
underlig og til alle kanter, i trygg forvissning om at
ingen voldtar broderersker som kan fortsette et broderi
yndet af besøkende siden 1066.


III
Øverst oppe to kameler

Nederst til venstre
en naken mann og en naken kvinne
vendt mot hverandre.
Hvem er de?

Han rekker armene frem med røde hender.
Hun tar seg til hode og kjønn.
Hans kjønn strutter, men det er ikke lenger
spor av rødt garn der.

Betydningen av dette kjennes ikke.
Mot høyre kant et par ildsprutende drager.
Lengst til høyre mate en ung drage
med bunter av flettet jomfruhår.

Hva er i veien?
Hvem skal paret representere?
Kan det være deg og meg?
Er det noe i veien med oss?

***************************************************

(fra Vandreutstillinger, 2017)

Odd G. Aksnes: dø

med
døra på
gløtt

kan
vi tenke
oss

***********

(fra Diktakmmeret, 13.01.18)

Ramesh Kala: haiku

morning prayers
the rising sun between
my hands

********************

Buson: haiku

på klokka i templet
eit fivreld
urørleg i svevn

*****************

(oversatt av Paal-Helge Haugen)

Stanford M. Forrester: haiku

not getting my joke
but smiling anyway --
the stone buddha

Tyra Tronstad: Onsdag

Gravferdskonsulenten sovner i våpenhuset
med panna tungt på seremoniprogrammet.
Solisten leser avisa når han ikke synger.

Til uka skal noen male sørveggen hvit.
Brenneslekrattet skal rives opp.
Ei lysekrone skal fires ned og spyles til den griner.

Kirkegården har en egen avdeling for barn.
Hun som fant på det, ligger også her.
Den lille lykta hennes gir etter for et plutselig vindkast.

********************************************

(fra Mandag morgen står de døde i kø, 2007)

Frances Horovitz: Nyttår snø

I tre dagar vente me
himmelen var ei gråsteinsskål.
Om natta drøymde dalen om snø,
villfarne juleenglar med mørke-kvite venger
flaksa i åsane.
Eg drøymde eit dikt, perfekt
som det første femkanta fnugget
før det smelta i grålysninga:
ei Janus-tid
å sjå tilbake på skitne, mørke dagar,
mistaka i året som gjekk.
Og så kom snøen.
Innan ei time var verda plettfri,
januar kom med blanke ark.
Me pustar den klåre lufta som nyfødde.
Borna spring framfor oss.
Som i ein snødraum
set me spor i krystallenger
mot den grøne horisonten
og ei rose, spegelbilete av sola.

***********************************



(Oversatt av Lars Amund Vaage,
fra Dikt i samling, Nordsjøforlaget 2017)

Hanne Bramness: Det mørket kan lyse frem

I høstkvelden blafrer lys fra en prosesjon
av lyktebærere mellom trærne i parken. De
går sakte, holder lyktene på svingende

stenger, løfter dem så høyt de klarer, eller
sleper dem etter seg langs bakken med
skinnende haler fra gjenspeilinger i små

dammer og dype hjulspor. I den fuktige lufta
blir de glødende skyggene hengende etter,
litt ute av takt med vandrerne som også

innbyrdes er ute av takt, subbende eller
svinsende. Det begynner å bli seint, de
har gått en god stund, kan hende flere

hundre meter. Noen nynner andre klynker.
Det er så mørkt, og lyktene gir mørket mer
kraft til å skille de trygge fra de redde.

*************************************


(fra Fra håpets historie, 2017)