Wallace Stevens: Marken klaka. Bladene visne

Han er ikke her, den gamle sol,
er like borte som om vi sov.

Marken er klaka. Bladene visne.
Denne armod er kommet for å bli.

I denne gustne luften står knekte stilker
med armer uten hode. Står med kropper

uten ben eller, for den del, uten hoder.
Står med hoder der et kvalt skrik

ikke er annet enn en bevegelse av tungen.
Snøen gnistrer lik øyne som faller

på bakken og synet blindes av lys.
Bladene fyker og skraper mot marken.

Det er dypt i januar. Himmelen er hard.
Stilkene er frosset fast i isen.

I denne ensomheten, ut av denne rykkende
bevegelsen er det at en stavelse

utstøter sin enstonige forlatthet,
et vintergny av råeste hulhet.

Det er her, i denne armod, vi finner frem
til den reneste kunnskap om godhet.

Kråka ser sliten ut når den letter.
Ondskapen lyser i fuglens øye...

Slår man seg i lag med den karen
skjer det på avstand, i et annet tre.


(gjendiktet av Jan Erik Vold)

**********************************************

(fra Keiseren av iskrem)

Olav H. Hauge: Tid å hausta inn

Desse milde soldagane i september.
Tid å hausta inn. Enno er det tuvor
med tytebær i skogen, njupone rodnar
langs steingardane, netene losnar,
og svarte klasar av bjønnbær skin i kjerri,
trasti leitar etter dei siste vinbæri,
og kvefsen syg ut dei søte plomone.
I kveldingi set eg stigen burt og hengjer
laupen frå meg i skuret. Skrinne bredar
har alt ei tunn breidsle av nysnø.
Etter eg er lagd, høyrer eg dunk av brislingfiskarane,
dei gjeng ut. All natti veit eg dei glid
med sterke ljoskastarar og leitar yver fjorden.

*************************************************

(fra Spør vinden)

Rolf Jacobsen: Tankeløs -

Inne i alle dager er det et lite hjerte
og en åpen hånd.
Kanskje hver dag er et liv for seg.
Morgonen har sin lov og aftenen har sin
og om natten er det en krone av ild over vårt hus
ingen kan nå.

Sommerbekkens lille hvite panne
er full av tanker den ikke kan holde fast på
og hører til en annen verden, krystallren
men flyktigere, alltid musikk.

Grankonglen faller ned som et gonggongslag
og noen netter er fulle av et bronceaktig lys.
Ørreten vandrer i sin elv som et spor
av fruktbarhet dypt i hjertet, den har
en munn som gaper og svelger uten å drikke.

Til denne verden hører også de aldrendes små lykker:
en katt i fanget, lave ord til barn
og alt som vokser, trådene i en vev,
tre fingerspor på vinduene om aftenen,
det er for smått til å nevne men det er
kanskje det lave gresset i vårt liv,

den grønne bekken som skyller om strandens sten
og bekken med den hvite pannen,
tankeløs, full av musikk.


********************************************************

(fra Stillheten efterpå, 1965)

Laura Gilpin: Den tohoda kalven

Når drengane i morgon kjem over denne
vanskapningen av en kalv vil dei slå
avispapir rundt den stakkars kroppen og
bære han med seg til museet

Men i kveld er han lys levande og saman med
mor si langs jordene lengst nord. Det er ein
perfekt sommarkveld: Månen høgt over
frukthagen, vind i graset. Og når han
kiker opp mot himmelen ser han
dobbelt så mange stjerner som alle andre

(gjendiktet av Øystein Hauge)


*****************************************************

(Poesiringen, Facebook 28.07.19)

Wallace Stevens: Svart dominans

Om kvelden, foran peisen
ble fargene fra trærne
og fra det falne løvet
gjentatt og gjentatt,
flakkende i rommet
lik løvet selv
som flakket i vinden.
Ja. Men fargen fra de tunge granene
kom skridende inn.
Og jeg husket påfuglenes skrik.

Fargene på deres haler
var lik løvet selv
som flakket i vinden,
i tusmørkets vind.
De feide gjennom rommet
nettopp som de lettet fra granenes greiner
og landet på marken.
Jeg hørte at de skrek - påfuglene.
Var det et skrik mot tusmørket
eller mot løvet selv
som flakket i vinden,
flakket slik flammene
flakket i peisen,
flakket slik påfuglhalene
flakket i den sprakende ilden,
sprakende som granene
fulle av påfuglskrik?
Eller var det et skrik mot granene?

Ut av vinduet
så jeg hvordan klodene samlet seg
lik løvet selv
som flakket i vinden.
Jeg så hvordan natten kom,
kom skridende inn lik fargen fra de tunge granene.
Jeg ble redd.
Og jeg husket påfuglenes skrik.

(gjendiktet av Jan Erik Vold).

***************************************************

(fra Keiseren av iskrem)