Wallace Stevens: Svart dominans

Om kvelden, foran peisen
ble fargene fra trærne
og fra det falne løvet
gjentatt og gjentatt,
flakkende i rommet
lik løvet selv
som flakket i vinden.
Ja. Men fargen fra de tunge granene
kom skridende inn.
Og jeg husket påfuglenes skrik.

Fargene på deres haler
var lik løvet selv
som flakket i vinden,
i tusmørkets vind.
De feide gjennom rommet
nettopp som de lettet fra granenes greiner
og landet på marken.
Jeg hørte at de skrek - påfuglene.
Var det et skrik mot tusmørket
eller mot løvet selv
som flakket i vinden,
flakket slik flammene
flakket i peisen,
flakket slik påfuglhalene
flakket i den sprakende ilden,
sprakende som granene
fulle av påfuglskrik?
Eller var det et skrik mot granene?

Ut av vinduet
så jeg hvordan klodene samlet seg
lik løvet selv
som flakket i vinden.
Jeg så hvordan natten kom,
kom skridende inn lik fargen fra de tunge granene.
Jeg ble redd.
Og jeg husket påfuglenes skrik.

(gjendiktet av Jan Erik Vold).

***************************************************

(fra Keiseren av iskrem)