Wallace Stevens: Marken klaka. Bladene visne

Han er ikke her, den gamle sol,
er like borte som om vi sov.

Marken er klaka. Bladene visne.
Denne armod er kommet for å bli.

I denne gustne luften står knekte stilker
med armer uten hode. Står med kropper

uten ben eller, for den del, uten hoder.
Står med hoder der et kvalt skrik

ikke er annet enn en bevegelse av tungen.
Snøen gnistrer lik øyne som faller

på bakken og synet blindes av lys.
Bladene fyker og skraper mot marken.

Det er dypt i januar. Himmelen er hard.
Stilkene er frosset fast i isen.

I denne ensomheten, ut av denne rykkende
bevegelsen er det at en stavelse

utstøter sin enstonige forlatthet,
et vintergny av råeste hulhet.

Det er her, i denne armod, vi finner frem
til den reneste kunnskap om godhet.

Kråka ser sliten ut når den letter.
Ondskapen lyser i fuglens øye...

Slår man seg i lag med den karen
skjer det på avstand, i et annet tre.


(gjendiktet av Jan Erik Vold)

**********************************************

(fra Keiseren av iskrem)