Ole-Petter Vaaten (uten tittel)

vi stod i skumringa
et sted på grensa mot naboskogen
ferdige med å hogge vinterveden
den bleke månen 
som far hadde saget i to
rant tom
skogen falt i oss
laga en lysning
hvor vi kunne se opp på en ravn i flukt
med frosne tyttebær i nebbet
som den knuste
den røde safta rant
fylte månen på nytt
før vi gikk hjemover
i små dråper regn
som hadde begynt å falle
kvelden lukta flis og sagkjedeolje
jeg kunne se
at far min var sliten
på måten
han dro på den ene vingen


**************************************************

(fra En av tingene ved mitt hjemsted, 2020)

Steinar Opstad: Sjelemesse

Hver dag tar jeg bussen forbi blokka
der Jon ble funnet død
  men denne dagen enser jeg den ikke
og på holdeplassen ved kirken
får jeg øye på en skitten oblat på asfalten
som jeg plukker opp og legger i lommen

Den dagen Jon ble funnet regnet det så mye
at slukene ikke greide å ta unna vannet;
        kumlokk fløt opp, trafikken stanset
     og ei lita jente med gul sydvest forvekslet
meg med faren, hun løp etter meg, grep hånda mi
men ble skremt da hun skjønte at jeg ikke var ham

Etter på så jeg henne stå og grine i farens armer
og jeg gikk videre og tenkte at
          sjelemesse holdes overalt
     og at måten vi dør på
ikke gjenspeiler vår natur, 
heller ikke måten vi sørger på eller lar være å sørge

Hjemme på kjøkkenet skyller jeg oblaten
før jeg legger den hvite skiven på tunga
     og svelger den
mens jeg tenker på Jon og at han kanskje valgte døden
   slik ei lita jente løper etter en tilfeldig 
mann på gaten, sikker på at det er faren hennes

********************************************************

(fra Å høye dag, 2013)

Knut Ødegård: Utanomjordisk

Det er noko utanomjordisk
over gamle damer, noko UFO-aktig
som om dei framleis høyrer heime
i sine flygande tallerkenar. 

Somme ser ut som dei ikkje har ledd
på mange år, dei lo på ein annan planet, kanskje:
Dei tykkjer ikkje Tellus er ein bra stad,
ser det ut til, dei knip att munnen, ristar
på dei kvite krøllane, held fast
om dei svarte veskene sine: Nei,
dei trudde ikkje denne planeten 
var så forsøpla, nei takk skal De ha. 

Kanskje kom dei for seint attende til sin UFO
etter å ha gjort sine notat om oss
og vart verande att her, i 70, i 80, i 90 år
etter at UFO-en hadde letta og kvarv
som ei stjerne i rømda mot betre stader
i universet?

Andre av dei som vart att hjå oss
ser ut som dei er komne hit til denne kloten
med overjordisk forventning, 
bollerundt smilande, nikkande til oss
alle. Vi er alle små born
for dei, dei byd oss inn
i ein morsvarme som er ukjend her
på denne jorda vår
men som kanskje finst der oppe i himmelromet

og som kanskje var her òg
ein gong, før TV- og dataprogramma og ifonane,
slik somme av oss
har eit svakt minne om:
- Den gongen vi hadde bestemødre
og ikkje dataskjermar å koma til
med vår barnegråt. 

Noko slikt sa eg til bonden Mathias,
då vi fekk oss ein sup
etter at han hadde gjødsla sin jord.
Han svara då at sjølv har han ført dagbok
i 23 år: Mjølkekvalitet
og kalvingstider.
No tvilar han på at nokon
av etterkomarane
vil lese hans liv på jorda.

Nei, det er vel berre tida, vinden
og vatnet no, svara eg. 


******************************************************

(fra Sirkusdirektøren og andre dikt, 2020)

Knut Ødegård: Martyr

Dei skar tunga av han:
Korleis kan eg høyra
det han seier?
Dei kappa hendene av han:
Korleis kan eg lesa
det han skriv?
Dei stakk ut augo på han:
Korleis kan eg sjå
kva han ser på?

Han sit i ei hole i ørkenen
og samtalar med ein snigel
i hjartet sitt.

Hans von er at snigelen
han talar med kryp ut
av hjarta hans
når dei kjem att

og sniglar seg sakte
over jordkloten

med hus på rygg
og tentakler under sol og måne
og stjerner, stum
språklaus som han sjølv

men med minnet om varmen
i hjarta hans.

Dette sakte livet.
Dette heilt nære,
tenkjer han.
Dette som røyver seg
tett inn mot jorda

kjem fram til slutt

*

Han skriv med klår
tankeskrift
i hjernebarken
før dei hogg av han hovudet:

I svartaste natt
på ein svart stein
kryp ein svart
snigel.

Gud ser han. 

***********************************************

(fra Sirkusdirektøren og andre dikt, 2020)