James Wright: Beginning

 The moon drops one or two feathers into the field.
The dark wheat listens. 
Be still.
Now. 
There they are, the moon's young, trying
Their wings.
Between trees, a slender woman lifts up the lovely shadow
Of her face, and now she steps into the air, now she is gone
Wholly, into the air.
I stand alone, by an elder tree, I do not dare breathe
Or move. 
I listen.
The wheat leans back toward its own darkness,
And I lean toward mine. 


****************************************************************

(i Above the River: The Complete Poems and  Selected Prose)

Zbigniew Herbert: Mogning

 Det som var er godt
det som kjem er godt
jamvel denne stund
er god

i reiret fletta av kjøt
levde ein fugl
slo med vengene mot hjartet
vi kalla han uro mest
og somtid: kjærleik

om kvelden 
gjekk vi ofte dit sorgelva strøymde
vi kunne spegle oss der
frå topp til tå

no
er fuglen fallen ned frå skyene
elva søkk i sand
rådlause som barn
røynde som gamle
er vi rett og slett fri
det vil seie budde til å gå vår veg

om natta
kjem ein vennleg gamling
og gir oss eit gjestfritt vink
- kven er du - spør vi redd
- Seneca - seier dei lærde
og dei som ikkje kan latin
kallar meg: døden

****************************************************************

fra Den sjuande engelen. Polsk etterkrigslyrikk, ved Arnljot Eggen og Martin Nag)

Zbigniev Herbert: Den sjuande engelen

Den sjuande engelen
er heilt annleis
og heiter jamvel noko anna
Sjemkel

ingen Rafael
korleiaren

ingen Gabriel
den gylne

som er ei støtte for trona
og baldakinen

heller ikkje
som Asrael
planetføraren

geometaren for det uendelege

den fullenda kjennaren

av teoretisk fysikk

Sjemkel
er svart og nervøs
tidlegare straffa gong på gong
for smugling av syndarar

mellom avgrunn og himmel
trampar han ustanseleg

han held seg ikkje verdig nok
og dei lar han vere med i engleskaren
einast av omsyn til talet sju

men han er ikkje lik dei andre

ingen feltherre
som Mikael

heil og halden i rustning og fjørpryd

ingen Asrafel
verdsdekoratøren

som gjer det så frodig og grønt

med vengeslag som sus ifrå to eiker

ikkje eingong
som Dedrael
apologist og kabbalist

Sjemkel Sjemkel

murrar englane
kvifor er du så ufullkomen

når dei bysantiske målarane
målar dei sju
lar dei Sjemkel
vere lik dei andre

dei meiner nemleg
at dei skulle hamne i kjettarskap
om dei måla han
slik som han er
svart nervøs
med ein gamal utsliten glorie

*******************************************************************

(fra Arnljot Eggen/Martin Nag: Den sjuande engelen. Polsk Etterkrigslyrikk, Samlaget 1967)

Czeslaw Milosz: Gave

En dag så lykkelig.
Tåken lettet tidlig. Jeg arbeidet i hagen.
Kolibriene stoppet opp over kaprifoliens blomster.
Det var ingenting på jorden jeg ønsket å eie.
Kjente ingen verdt å misunne.
Jeg glemte alt det vonde jeg har lidd.
Ble ikke flau over å tenke at jeg er den jeg alltid har vært
Ingen smerter i kroppen.
Når jeg rettet ryggen, så jeg blått hav og seil.



Min gjendiktning

Czeslaw Milosz: God natt

Ingen plikter. Eg treng ikkje vera djup.
Eg treng ikkje vera kunstnarleg fullkomen.
Eller utsøkt. Eller opbbyggjeleg.
Eg bare ruslar. Eg seier: "Du sprang,
greitt nok det. Det var det ein skulle."
Og nå omformar musikken i verdene meg.
Planeten min går inn i eit anna hus.
Tre og plenar trer tydelegare fram.
Filosofiane sloknar ein etter ein.
Alt er lysare, men likevel ikkje mindre merkeleg.
Sausar, gamle vinar, kjøtrettar.
Me snakkar litt om marknader i distrikta,
om reiser i overbygde vogner med ei sky av støv bak.
Om korleis elvane ein gong var, korleis angen av mjølkerot er.
Det er betre enn å undersøkja sine private draumar.
Og imens så har den kome. Den er her, usynleg.
Kven kan gissa korleis den kom hit, alle stadar.
La andre ta seg av den. Nå er det min tur til å skulke.
Buena notte. Ciao. Farvel.


Gjendiktet av Helge Torvund

T. Schjerven: Og jeg drømte om sommerfugler

Og jeg sov og så
en regnbue som brakk, og hele
spekteret sprang lekk og drysset ut en aftenhimmel,
hovedsaklig purpurrød og potte tett
av gilde sommerfugler, som de snedig åpnet selv
ved å rotte sammen vrimmelet på alle fjell og steiner,
for å løfte fargene de var, og hele kloden
lukt til himmels


*******************************************************

(fra Den stødige tilstundelsen av jubel i virkelig trist musikk, 2006)

Lennart Sjögren: Håpet

Slik er vårt håp
lenger ned enn nederlaget
lenger ned enn det mulege.

Det er like stilt, like skinande som kornmo
det er meir flekkete og upåliteleg
enn skuggen av lauv
det er hardare enn jernet
og seigare enn undergangen
det er meir uthaldende enn dønningen
og rullar seg i hop like fort i si eiga grav.

Det er sløgare enn ein mened
og listigare enn maktfolket
det lever i jordskreda
triumfbogen sin har det i nederlaget
det tøyer seg lenger enn lysta
det kan ikkje haldast fast
anna enn som oppbrukt glitter

det frys stillare enn isen
og sprengjer då fundamenta
utan bruer tar det seg over elvane
det byggjar byar utan tårn, utan hus og gater
men alle hus og tårn og gater
har sitt feste i det.

Slik er vårt forlatne håp.

Det er svartare enn myrgranene om vinteren
summinga frå det trengjer lenger inn enn myggens
lik eit skjelett blir det lett forveksla med døden.

Slik er det.
Slik er vårt håp bortanfor håpet.

No kjem sandstormen.
No kjem tørstens år.
No prøver det eggen.

Vi har forlate det,
kvifor forlèt det ikkje oss?

Det lever i seg sjølv
det spør ingen annan om råd
og når det til slutt blir knust
flyg det bort i ein sveisegneiste
det forlèt seg sjølv
det bryt i hop, forsvinn
og er uoppnåeleg i det forsvinnande
det gøymer seg i botnslammet
til det berre blir eit rykte.

Under eit anna namn kjem det då tilbake
i ei anna tid.
Slik er vårt håp.

Gjendiktet av Jostein Sæbøe

**************************************************

(i Ein lysare eld, 2018)

Ken Rune Hansen: Jeg ber om det umulige

måtte dagene bli
lette

som
matpapir
og fosterdrømmer

måtte dagene bli
myke som
småungers hvisking i
sykehuskorridorene

måtte dagene bli

luft

fra
de glemte
vindmøllene i himmelen

***********************************************

(i 99 dikt om glede , 2020)

Mei-mei Berssenbrugge: Dyrestemmer, 5

Her er Barney en vanlig terrier med hår over øynene: "Først dysser jeg
deg inn i en tilfreds ro.

Jeg legger meg ned ved siden av deg, du tror at jeg sover.

Så, med en berøring eller et blikk fra meg, hører du tanker.

Jeg vekker potensiale, slik honning vekker sitt energinett i bier, et
morfisk felt som utvikler seg med piletrær."


Honningens rikholdige verdighet forventer magnetisme.

Her er Raphaela Pope og den grå papegøyen hennes, Dax, som fortalte
meg at Elmo fra Sesam Stasjon elsker ham.

Barney drømmer at han er en isbjørn som står oppreist.

Han viser meg en chakra på undersiden av hver fot, forbundet med et
linjenett i jorden som opprettholder tyngdekraften, slik at vi kan holdes
her i kroppene våre.

"Jeg forankrer en av linjene til Dax."

Gjendiktet av Jørn H. Sværen

************************************************************

(fra Hallo, rosene, 2019)

Brynjulf Jung Tjønn (uten tittel)

eg drøymde at mor gjekk hand i hand med syster
mi langs fjorden, at dei gjekk berrføtte langs den
steinete stranda, at syster mi lente seg inntil mor, syster
mi hadde langt, nyvaska hår, som flagra, som tynne
lauvblad, mor og syster mi var hekta saman, armane
deira hadde vakse seg inn i kvarandre, som røter gjer
under jorda, og mens dei gjekk langs fjorden, blei dei
gradvis meir og meir til to lauvtre med hår i vinden, to
tre vikla inn i kvarandre som snart stansa ved ein båt,
dei sette seg i båten, båten glei ut i fjorden, dei var der
ute i bølgene, to tre og ein båt, det begynte å regne og
mørket kom over bygda, og vinden kom sterkare ute
frå havet og innover fjordarmen, og hender av bølger
velta båten over ende, og då sokk mor og syster mi
til botnen, føtene deira hekla seg inn i algane, algane
heldt dei fast, men til slutt klarte mor å rive seg laus,
ho svømte til overflata og steig opp frå tjernet inne
i skogen, mens syster mi blei igjen der nede, aleine,
krølla saman til ein klump av kjøt, eit hjarte som hadde
falle ut av ein kropp


****************************************************

(fra Garden under jorda,  2019)

Martin Svedman (uten tittel)

sender en e-post til sofie
om sjøhester
bruker lang tid på den
jeg skriver at sjøhestene
opprinnelig hadde rette kropper
som små nåler
de drev hit og dit
men så skjedde det en utvikling
under press fra mørket
og vannmassene
sjøhestene fikk snute
en vakker nakke
et svakt lysende skjelett

*************************************

(fra Når jeg drikker, 2019)

Stein Mehren: På fjorden

Den natten jeg forlot deg
lå fjorden så stille og gjennomsiktig
som om selve vannet
hadde mistet all substans
Det var som å ro i tomme luften

Over en natt så uendelig klar
at jeg plutselig visste
jeg måtte leve uten skygge
Helt nær søvnens skillelinje
utenfor rekkevidden av dine drømmer

Lyden av årer
i stjerneløst vann. Som å ro
i sitt eget hjerte
over en sorg så dyp og kald
som døden selv

Ved de stjerneklare breddene
langs sundet, lå husene
og lyste
med ditt ansikt i alle vinduer
Og du så meg ikke