Tor Ulven (uten tittel)

Strykekvartett
for halvt nedgravde instrumenter
langt inni skogen
den grønne.
Av bark og humus, musikerne,
lar seg tålsomt oppløse
i regnet, når spillet
har vendt tilbake
til stillheten
det kom fra.

*****************************

(fra Etter oss, tegn)

Rune Christiansen: Et vennskap

Det var glansen av høst i alle ting
som bragte oss tilbake til det stedet
der vi var hjemsøkt av opprinnelse,
og bak drivhusene, inntil muren som holdt
kirkegården i live, ved en port dekket av sol,
forstod vi at selv barndommen var forandret: kastanjer
og helligdager, hårstrikk og ensomhet,
alt var forlatt, selv himmelen langs åsryggen
hadde glemt sitt utgangspunkt,
og det lille som ennå lyste var av gress.
Vi vokste opp her, lettsindige osv.,
en trekrone vaiet, et eple løsnet,
men vi erstattet ingenting, og ingenting erstattet oss.
Glans av høst likevel, langs de forsømte stiene,
gjennom skogholtene og under rislende løvverk
der navnene våre blusset opp,
og barmhjertigheten holdt ut,
foreløpig, for alltid.

*************************************************

(fra Jeg har tenkt meg til de elysiske sletter)

Jan Erik Vold (uten tittel)

                                mildere nå, mildere
av seg, mildere det hele, poeten
tenker på kurver, milde myke kurver nå, slik
pikerygger står i svai, slik omrisset går rundt syrinblad
i spenst, svaberg - slik er de blitt
av bølgene, av istiden, sinuskurve
er det peneste navn jeg vet
på kurver men min favorittkurve
er ingen sinuskurve min favorittkurve
er sprekken i ruta til Hammerstad, jeg går ofte forbi
under der, Johannes Bruns gate 12 A, annen etasje, rett over
hjemmebakeriet, et soveværelsesvindu - det vet
jeg, jeg har selv hørt hjemme der fra jeg var null
til jeg var seksten, sprekken i ruta
var der dengang også, ingen trekkfull sprekk med andre ord
men en myk slyngende kurve, en lavt liggende S
kan man tenke seg, ovarennet i en hoppbakke
kan man tenke seg, jeg
tenker meg kurven, den er markert med et punkt
i ovarennet, trolig der steinen traff
som i sin tid kan ha forårsaket sprekken, jeg har selv
hengt ut av vinduet og blåst såpebobler
av trådsnelle og filosofert over gaten
i ung alder, sett boblene stige til værs i de nydeligste
sjatteringer av farge og lys, noen store noen små noen
kjempestore, roterende omkring der ute
som et annet univers, tenkte jeg, kanskje også vårt solsystem,
våre kloder og planeter er såpebobler
blåst ut av en annen tiåring tenkte jeg, i et annet
soveværelsesvindu, det plutselige opphør av en boble
er et punkt
man aldri siden helt har kunnet
slippe, kanskje derfor denne mildhet, dette behov
av mildhet nå overrumplende innfridd
ved forbipasseringen under Hammerstads
soveværelsesvindu det ytterst til høyre, jeg tenker meg
sprekken som profilen
av en Buddhas mave, en Buddha
bikket fremover, med kroppen svevende høyt og blikket
skrått ned mot fortauets
mennesker, Buddha - guden, stormavet og
overbærende, taus, uvirksom udynamisk uutgrunnelig
men dog vennlig stemt har jeg alltid
hatt det for meg, guden for det MULIGE
liv, det glade liv, det umulige
LIV, guden for aksept
og dementi på samme tid! fremkommet
ved et steinkast - gjerne for meg! jeg hilser deg
med ærbødighet og kjenner
dine milde øyne falle over skuldrene mine
på vei mot neste nødvendighet, jeg kjenner din maves kurve
svaie i min egen kropp, jeg trekker pusten
dypere og kjenner at det skal nok gå, ja
det skal nok gå, denne gang også.

***********************************************************

(fra Mor Godhjertas Glade Versjon. Ja)

Robert Bly: Stele sukker frå borga

Vi er fattige studentar som studerer glede etter skuletid.
Vi er som desse fuglane i dei indiske fjella.
Eg er ei enkje med eit barn som si einaste glede.

Det einaste som fyller det maurforma hovudet mitt
Er bygningsmannen si teikning av eit sukkerslott.
Å klare å stele berre eit sukkerkorn av glede!

Nett som ein fugl, flyg vi ut av mørkret og inn i hallen
Som er opplyst av song, før vi flyg ut att.
Å verte stengd ute frå den varme hallen er også glede.

Eg er ein treiging, ein dagdrivar, ein tosk. Men eg kan
Aldri få lese nok om dei som fekk sjå eit glimt
Av Ansiktet, og som tjue år seinare møtte døden i glede.

Det gjer ikke noko at du seier at du snart skal døy.
Sjølv i lyden av ordet snart, høyrer eg
Ordet du som innleier kvar setning av glede.

"Du er ein tjuv!" sa dommaren. "Få sjå hendene
Dine!" Og retten fekk sjå dei trælete hendene mine.
Dei dømde meg til tusen år i glede.


Gjendiktet av Odd Goksøyr

*****************************************************

(fra My Sentence Was a Thousand Years of Joy)

Pablo Neruda: Å tie stille

Nå teller vi til tolv
og alle er stille
for en gangs skyld på jorden,
la oss ikke snakke et språk;
la oss stoppe opp litt,
og ikke bevege oss så mye.

Det vil være et sjeldent øyeblikk
uten mas, uten motorer:
vi vil alle være sammen
i en plutselig underlighet.

Fiskerne i det kalde havet
vil ikke skade hvaler
og mannen som samler salt
vil ikke se på sine såre hender.

De som planlegger grønne kriger,
kriger med gass, kriger med ild,
seiere uten ovelevende,
vil kle seg i rene klær
og gå med sine brødre
i skyggen, uten å gjøre noe.

Hva jeg ønsker må ikke forveksles
med fullstendig uvirksomhet.
Det handler om livet...

Hvis vi ikke var så opptatt
av alltid å gå framover,
og for en gangs skyld gjør ingenting,
kanskje en enorm stillhet
vil avbryte tristheten
over aldri å forstå oss selv
og over å true oss selv med døden.

Kanskje jorden kan lære oss,
som når alt virker dødt,
og senere viser seg å leve.

Nå teller jeg til tolv
og du er stille mens jeg går.


Gjendiktet av Lill Heidi Opsahl

***************************************************

(fra Extravagaria)

Rainer Marie Rilke (uten tittel)

Quiet friend who has come so far
feel how your breathing makes more space around you.
Let this darkness be a bell tower
and you the bell. As you ring,

what batters you becomes your strength.
Move back and forth into the change.
What is it like, such intensity of pain?
If the drink is bitter, turn yourself to wine.

In this uncontainable night,
be the mystery at the crossroads of your senses,
the meaning discovered there.

And if the world has ceased to hear you,
say to the silent earth: I flow.
To the rushing water, speak: I am.

****************************************************

(fra Sonetter til Orfeus, del 2, XXIX)

Hilde Myklebust (uten tittel)

Denne klåre vårkvelden
kryssar rugda over tunet
markene elva vatnet skogen
fram og attende i trekket sitt
Det taktfaste lætet
glir over tretoppane
slik eit slite hjarte slår
i grøne bluss over skjermen

Han trudde han var
indianar i sitt førre liv
Det var denne draumen
som alltid kom attende:
Han sat på huk og såg inn i elden
som ein sjaman
eller ein noaidi
Ein som ser
og tek bustad
i eit anna dyr sin kropp

Dei blanke rugdeauga
med den sørgmodige
streken attover kjaken
Ser han gjennom desse auga
Kryssar han over dalen
i trekket sitt
Over skogen vatnet
elva markene tunet
Ser han seg sjølv
og dei tre syskena sine
i leik på storesteinen
Røystene deira
så tydelege i vindstilla

Det er han som ser fuglen fyrst
Dei reiser seg på likt
og vender andleta oppover

*********************************************

(fra Kvar ein fugl)

Paul Celan: Dødsfuge

Svart morgonmjølk me drikk ho um kvelden
me drikk ho middag og morgon me drikk ho um natti
me drikk og drikk
me grev ei grav uti lufti der ligg ein ikkje trongt
Ein mann bur i huset han leikar med ormane han skriv
han skriv når det myrknar til Tyskland ditt gylne hår Margarete
han skriv det og gjeng ifrå huset og stjernone gneistar han fløyter på hundane
han fløyter jødane sine ut og byd dei grava ei grav i jordi
han byd oss spel upp no til dans

Svart morgonmjølk me drikk deg um kvelden
me drikk deg morgon og middag me drikk deg um natti
me drikk og drikk
Ein mann bur i huset han leikar med ormane han skriv
han skriv når det myrknar til Tyskland ditt gylne hår Margarete
Ditt oskegrå hår Sulamith me grev ei grav ut i lufti der ligg ein ikkje trongt

Han ropar grav djupare i jordi de der de andre syng no og spel
han grip etter jarnet i beltet han svinger det augo er blå
stikk spaden djupare de der de andre spel upp til meir dans

Svart morgonmjølk me drikk deg um natti
me drikk deg middag og morgon me drikk deg um kvelden
me drikk og drikk
ein mann bur i huset ditt gylne hår Margarete
ditt oskegrå hår Sulamith han leikar med ormane

Han ropar spel søtare død døden er ein meister frå Tyskland
han ropar slå strengane djupare som røyk skal de stiga til vêrs
då har de ei grav i skyene der ligg ein ikkje trongt

Svart morgonmjølk me drikk deg um natti
me drikk deg middag døden er ein meister frå Tyskland
me drikk deg morgon og kveld me drikk og drikk
døden er ein meister frå Tyskland augo er blå
han treffer deg med blykulor han treffer deg godt
ein mann bur i huset ditt gylne hår Margarete
han hissar hundane på oss han gjev oss ei grav ut i lufti
han leikar med ormane og drøymer døden er ein meister frå Tyskland

ditt gylne hår Margarete
ditt oskegrå hår Sulamith


gjendiktet av Olav H. Hauge

***********************************************************

(fra der Sand aus der Urnen)

Karasu: haiku

demrar
to svaner
i regnet

****************************

(Diktkammeret, 06.09.18)