Rune Christiansen: Et vennskap

Det var glansen av høst i alle ting
som bragte oss tilbake til det stedet
der vi var hjemsøkt av opprinnelse,
og bak drivhusene, inntil muren som holdt
kirkegården i live, ved en port dekket av sol,
forstod vi at selv barndommen var forandret: kastanjer
og helligdager, hårstrikk og ensomhet,
alt var forlatt, selv himmelen langs åsryggen
hadde glemt sitt utgangspunkt,
og det lille som ennå lyste var av gress.
Vi vokste opp her, lettsindige osv.,
en trekrone vaiet, et eple løsnet,
men vi erstattet ingenting, og ingenting erstattet oss.
Glans av høst likevel, langs de forsømte stiene,
gjennom skogholtene og under rislende løvverk
der navnene våre blusset opp,
og barmhjertigheten holdt ut,
foreløpig, for alltid.

*************************************************

(fra Jeg har tenkt meg til de elysiske sletter)