Jan Erik Vold (uten tittel)

                                mildere nå, mildere
av seg, mildere det hele, poeten
tenker på kurver, milde myke kurver nå, slik
pikerygger står i svai, slik omrisset går rundt syrinblad
i spenst, svaberg - slik er de blitt
av bølgene, av istiden, sinuskurve
er det peneste navn jeg vet
på kurver men min favorittkurve
er ingen sinuskurve min favorittkurve
er sprekken i ruta til Hammerstad, jeg går ofte forbi
under der, Johannes Bruns gate 12 A, annen etasje, rett over
hjemmebakeriet, et soveværelsesvindu - det vet
jeg, jeg har selv hørt hjemme der fra jeg var null
til jeg var seksten, sprekken i ruta
var der dengang også, ingen trekkfull sprekk med andre ord
men en myk slyngende kurve, en lavt liggende S
kan man tenke seg, ovarennet i en hoppbakke
kan man tenke seg, jeg
tenker meg kurven, den er markert med et punkt
i ovarennet, trolig der steinen traff
som i sin tid kan ha forårsaket sprekken, jeg har selv
hengt ut av vinduet og blåst såpebobler
av trådsnelle og filosofert over gaten
i ung alder, sett boblene stige til værs i de nydeligste
sjatteringer av farge og lys, noen store noen små noen
kjempestore, roterende omkring der ute
som et annet univers, tenkte jeg, kanskje også vårt solsystem,
våre kloder og planeter er såpebobler
blåst ut av en annen tiåring tenkte jeg, i et annet
soveværelsesvindu, det plutselige opphør av en boble
er et punkt
man aldri siden helt har kunnet
slippe, kanskje derfor denne mildhet, dette behov
av mildhet nå overrumplende innfridd
ved forbipasseringen under Hammerstads
soveværelsesvindu det ytterst til høyre, jeg tenker meg
sprekken som profilen
av en Buddhas mave, en Buddha
bikket fremover, med kroppen svevende høyt og blikket
skrått ned mot fortauets
mennesker, Buddha - guden, stormavet og
overbærende, taus, uvirksom udynamisk uutgrunnelig
men dog vennlig stemt har jeg alltid
hatt det for meg, guden for det MULIGE
liv, det glade liv, det umulige
LIV, guden for aksept
og dementi på samme tid! fremkommet
ved et steinkast - gjerne for meg! jeg hilser deg
med ærbødighet og kjenner
dine milde øyne falle over skuldrene mine
på vei mot neste nødvendighet, jeg kjenner din maves kurve
svaie i min egen kropp, jeg trekker pusten
dypere og kjenner at det skal nok gå, ja
det skal nok gå, denne gang også.

***********************************************************

(fra Mor Godhjertas Glade Versjon. Ja)