Einar Økland: Ein er for lite, men ein er nok

Ein er ikkje nok.
To er ikkje nok.
Tre er ikkje nok.

Elleve er også for lite.
Og tolv.
Og tretten.
Ikkje eingong fjorten er nok.

Men femten
Når femten mann tar tak
i den tjukke jernplata
som er så stor som eit golv
og som det står ein mann på
og spelar trekkspel.
Då løfter dei den
over hovudet som ingenting.

Nå kan du til og med danse oppå.

Og dersom han som spelar trekkspel
verkeleg er ein spelemann.
Då kan også dei femten karane
dei som tok i og løfta
komme oppå og ta seg ein dans.

Ein skikkelig spelemann er nok.

*******************************************

(fra Romantikk, 1979)

Richard Wilbur: Love Calls Us to the Things of This World

The eyes open to a cry of pulleys,
And spirited from sleep, the astounded soul
Hangs for a moment bodiless and simple
As false dawn.
                        Outside the open window
The morning air is all awash with angels.

  Some are in bed-sheets, some are in blouses,
Some are in smocks: but truly there they are.
Now they are rising together in calm swells
Of halcyon feeling, filling whatever they wear
With the deep joy of their impersonal breathing;

  Now they are flying in place, conveying
The terrible speed of their omniprescence, moving
And staying like white water; and now of a sudden
They swoom down in so rapt a quiet
That nobody seems to be there.
                                               The soul shrinks

  From all that is about to remember,
From the punctual rape of every blessed day,
And cries,
                 "Oh, let there be nothing on earth but laundry,
Nothing but rosy hands in the rising steam
And clear dances done in the sight of heaven."

Yet, as the sun acknowledges
With at warm look the world's hunks and colors,
The soul descends once more in bitter love
To accept the waking body, saying now
In a changed voice as the man yawns and rises,
   "Bring them down from their ruddy gallows;
let there be clean linen for the backs of thieves;
Let lovers go fresh and sweet to be undone,
And the heaviest nuns walk in a pure floating
Of dark habits,
                    keeping their difficult balance."

***************************************************

(fra Collected Poems, 1943 - 2004)

Leonard Cohen: If It Be Your Will

If it be your will
That I speak no more
And my voice be still
As it was before
I will speak no more
I shall abide until
I am spoken for
If it be your will
If it be your will
That a voice be true
From this broken hill
I will sing to you
From this broken hill
All your praises they shall ring
If it be your will
To let me sing

If it be your will
If there is a choice
Let the rivers fill
Let the hills rejoice
Let your mercy spill
On all these burning hearts in hell
If it be your will
To make us well

And draw us near
And bind us tight
All your children here
In their rags of light
In our rags of light
All dressed to kill
And end this night
If it be your will

*****************************************

Valeria Barouch: haiku

day's frosty shroud -
even mye eyes have
nowhere to go

***************************

Anne Helene Guddal (uten tittel)

Ensomheten hundser alltid, underordner alltid.

Ensomheten setter seg ikke i kroppen som vern eller

strategi,nei; ensomheten slår blikket ned og leter etter riktig

plass til føttene; den er ikke uvitende om sin banalitet.

Ensomhetens protest trekkes alltid tilbake.

Ensomhetens heftighet ber alltid om unnskyldning.

Ensomheten kjenner ingen rett til det offentlige rom:

Det lar seg ikke gjøre å tale ensomhetens sak.

Ensomheten er ingenting uten skam.

Ensomhetens viktigste innsikt er at du alltid trenger

andre mer enn de trenger deg.

Ensomheten er akkurat så ynkelig redningsløs som

livet selv, og er derfor et yndet objekt for filosofien

og kunsten, som tapper klarhet og skjønnhet fra

grunnvilkårene - men det skal ikke være til trøst, sier

de som ikke trenger den.

Ensomheten er bitter, gjerrig og selvmedlidende.

Ensomheten er en mangelsykdom som oppstår når

ingen lenger vil ta imot noe.

Ensomheten fyller nytelsen med svart galle.

Ensomheten er infantil i sin umettelige registrering av

store og små krenkelser.

Ensomheten sklir ut, men raser ikke. 

Ensomheten faller hele tida, men har ingen steder å

lande.

Ensomhet er deformering av sjelen på sjelens egne

premisser.

Ensomheten svøper seg i suveren fatalisme for å skjule

den virkelige ødeleggelsen.

Ensomheten er ikke heroisk selv om den må utholdes.

Ensomheten har ingen svar.

Mer urovekkende er det at ensomheten ikke stiller

spørsmål.

********************************************************

(fra Også det uforsonlige finnes, 2014)

Mary Oliver: Wild Geese

You do not have to be good.
You do not have to walk on your knees
for a hundred miles through the desert repenting.
You only have to let the soft animal of your body
love what it loves.
Tell me about despair, yours, and I will tell you mine.
Meanwhile the world goes on.
Meanwhile the sun and the clear pebbles of the rain
are moving across the landscapes,
over the prairies and the deep trees,
the mountains and the rivers.
Meanwhile the wild geese, high in the clean blue air,
are heading home again.
Whoever you are, no matter how lonely,
the world offers itself to your imagination,
calls to you like the wild geese, harsh and exciting -
over and over announcing your place
in the family of things.

**************************************************

Paal Helge Haugen (uten tittel)

Nokre lysande kveldar
medan musikken sveivde seg
kring buene
Når gleda ville ut
trong ein ikkje store plassen
for å danse

Gleda steig opp i kroppane
og kroppane steig opp
Dei dansa på Svorvarnuten
huska seg mot himmelen

**************************************

(fra Vidde, 1991)

Adam Zagajewski: Ode til mykheten

Morgnene er blinde som nyfødte kattunger.

Neglene vokser så tillitsfullt, ennå

vet de ikke hva de skal røre ved. Drømmene

er myke, og ømheten henger over oss

som tåke, som Sigismund-klokka i Kraków,

før den størknet.

**************************************

(Gjendiktet av Knut Johansen,

fra Utsikt over Kraków, 1987)

Emily Dickinson (uten tittel)

We grow accustomed to the Dark -
When Light is put away -
As when the Neighbor holds the Lamp
to witness her Good bye -

A Moment - We Uncertain step
For newness of the night -
Then - fit our vision to the Dark -
And meet the Road - erect -

And so of larger - Darknesses -
Those Evenings of the Brain -
When not a Moon disclose a sign -
Or Star - come out - within

The Bravest - grope a little -
And sometimes hit a Tree
Directly in the Forehead
But as they learn to see -

Either the Darkness alters -
Or something in the sight
Adjusts itself to Midnight -
And life steps almost straight.

*********************************

Wislawa Szymborska: Liv på stående fot

Liv på stående fot.

Forestilling uten prøve.

Kropp uten måltagning.

Hode uten overlegg.

Jeg kjenner ikke rollen jeg spiller.

Vet bare at den er min, ugjenkallelig.

Hva stykket handler om,

må jeg gjette meg til inne på scenen.

Dårlig rustet til livets heder,

holder jeg så vidt tritt

                 med handlingens påtvungne temp.

Jeg improviserer, enda jeg avskyr improvisasjon.

Jeg snubler stadig vekk i uvitenhet om fakta.

Min væremåte smaker av provins.

Mine instinkter er dilettantiske.

Lampefeberen, min unnskyldning,

                                         øker bare ydmykelsen.

De formildende omstendigheter

                                         oppleves som grusomme. 

Ord og reaksjoner som ikke kan gjøres om,

uopptalte stjerner,

en karakter lik en frakk som knappes

                                      mens man løper-

det er de sørgelige resultater av hastverket.

Kunne man i det minste fått øvet én onsdag

                                                på forhånd

eller tatt iallfall én torsdag om igjen!

Men fredag står alt for døren med ukjent manus.

Er det i orden - spør jeg

(med hes stemme,

for jeg har ikke rukket å klare strupen i kulissene.)

Illusorisk å oppfatte det bare som en rask test

avlagt i et provisorisk lokale. Nei.

Jeg står blant dekorasjonene og ser

                                            hvor solide de er.

Jeg blir slått av presisjonen i alle rekvisita. 

Dreiescenemekanismen har fungert i lang tid.

Selv de fjerneste stjernetåker er slått på. 

Det er premiere - ingen tvil om det.

Og uansett hva jeg gjør,

forvandles det for godt til det jeg har gjort. 

****************************************************

(gjendiktet av Ole Michael Selberg,

fra Utsikt med et sandkorn, 2007)

Thor Sørheim: Tidtakeren

Den store tidtakeren trykket rutinert

på knappen da Big Bang lyste opp i det store

tomrommet, og siden har klokka tikket trofast

runde for runde gjennom millioner av år og galakser.

Den store tidtakeren har alt under kontroll, tida tar alle ting

for gitt, jordas roterende bane rundt en brennende sol

blir notert i faste og skiftende intervaller. En gammel venn

som hilser på deg i en travel handlegate sier, nei, nå

er det lenge siden, og tidtakeren kan gi et nøyaktig svar.

Det er ingen grunn til å legge skjul på at det har vært

kriser underveis, dinosaurenes undergang og bienes slavekår,

imperier har gått under av overmot, mennesker er blitt

jagd på flukt av lovlig valgte tyranner. Kortene blir stokket

om og en forstokket utgave er automatisk en ny utgave,

selv om innholdet er det samme. Tidtakeren lar seg 

ikke distrahere, for ham finnes ingen framtid, bare

et øyeblikk hvor han skal stanse klokka, og resten

av historien, regner han med, blir avgjort etter fotofinish.

********************************************************

(fra Det faller så lett, 2018)

Robert Bly: Ete bjørnebærsyltetøy

Når eg får vite at vi alle tilhøyrer ikkje-eksistensen,
Ser eg ned, men eg løfter blikket igjen av
Kjærleik til dei små skapningane av ikkje-eksistens.

Somme seier at alle åborar liknar kvarandre
For å hindre haien å sikte seg inn. Men å halde
Seg i live er ikkje nok til å fri seg frå ikkje-eksistens.

Skrika frå dei små låvesvalene som kjem frå
Sølereiret så sinnrikt festa til raftene,
Lærte meg å elske dei magre fuglene av ikkje-eksistens.

Taoistar med pistrete skjegg som fiskar heile dagen
Med ein utretta krok, fortel oss at dei har lært seg
Å ikkje vente så mykje av ikkje-eksistens.

Bjørnebæra har så mange ansikt at syltetøyet
Av dei er ei slags innkoking av ingenting. Kvar einaste
Ein av oss elskar denne tjukke laken av ikkje-eksistens.

Når kvar stanza endar med det same ordet,
Vert eg glad. Ein venn seier, "Er du stolt av dette,
Må du vere ein av sekretærane for ikkje-eksistens!"

********************************************************

(gjendiktet av Odd Goksøyr,
fra Dei dømde meg til tusen år i glede, 2015)

Cecilie Løveid: En askepreik

John Donne, Death's Duel, 1630

Preken holdt i St. Pauls katedral, Whitehall

Jeg trodde det var Samuel Beckett som stjal fødselsskriket mitt.

Nå har jeg forstått at det var John Donne selv som tok det med opp på

prekestolen en askeonsdag. 

Alle låner av alle det vet alle!

Kongen selv sitter der kald etter et knall i Whitehall og drømmer til den

andre siden av havet, hvor indianerpikene bor. 

John Donne, min kollega, går opp på prekestolen, holder fødselsskriket

mitt frem: We celebrate our own funerals with cries even at our birth.

Dere ser at jeg ikke har med det store timeglasset til preiken i dag, sier

John Donne. Jeg gidder ikke å måle tiden mer.

Jeg har sett timeglass renne og renne. Kort sagt. Timeglassene varer ikke.

De renner aldri oppover. Uansett hvor store de er, hvor perfekt fylte de

er, hvor lenge sanden faller, hvor godmodige de er som metaforer, har de

rent ut når du skal snu dem.

Se dette skrik! sier John Donne.

Timeglass snus alltid for sent, sier John Donne, eller for tidlig, av tidens

utro voktere. 

Det hjelper ikke å snu timeglass!

Lykke, derimot. Lykken kan snus!

Lykken er som klokkene, skal ikke noe sted. Klokkene fyller luften. 

Du puster inn klokkenes klang. Frigjort fra sand jord aske kimer de om

lykken.

All Joys, alltogether, always!

Om jeg som beskyldte Samuel Beckett for tyveri. Nå forstår jeg at det var

John Donne som hadde ringt meg inn, med sakte, regelmessige slag. 

*****************************************************************

(fra Vandreutstillinger, 2017)

Jalal al-Din Rumi: Fuglevinger

Din sorg over det du har mistet reiser et speil

foran det du tappert strever med.

Du venter det verste, men ser i stedet

det gledesstrålende ansiktet du har lengtet å se. 

Hånden din åpner og lukker seg, åpner og lukker seg.

Om den alltid var en knyttneve eller alltid var åpen,

ville du vært lam.

Din inderligste tilstedeværelse finnes i hver eneste

lille sammentrekning og utfoldelse,

så vakkert avveid og koordinert

som fuglevinger.

*********************************************

(gjendiktet av Arne Ruste, 

fra Sivfløytens sang, 2003)

Pablo Neruda (uten tittel)

Om kvar dag fell
i kvar natt,
finst det ein brunn
der klårleik er fanga.

Me må sitja på kanten
av skuggen sin brunn
og tolmodig fiska etter
lys som har falle.

**********************

(gjendiktet av Helge Torvund,
funnet på facebook 02.02.18)

Jalal al-Din Rumi: Rop ut din svakhet

En drage dro en bjørn inn i sitt forskrekkelige gap.
En modig mann kom til og berget bjørnen.
I verden finnes det slike hjelpere som løper til
og rekker den som roper. Som selve Nåden
løper de henimot den som skriker.
Og de kan ikke bestikkes.
Om du skulle spørre en av dem: "Hvorfor kom du
så raskt?" Så ville han eller hun svare: "Fordi
jeg hørte din hjelpeløshet.
                                    Det er i det lave landet
at vannet renner. Det eneste medisinen ønsker seg
er smerter den kan helbrede.
                                    Og be ikke bare én miskunn.
La dem strømme på. La himmelen åpne seg under
føttene dine. Ta bomullen ut av ørene, trøstens bomull
slik at du kan høre sfærenes musikk.

...

Løs opp båndene som binder sjelens føtter, la dem
få løpe fritt på veien foran folkemengden. Løs opp
grådighetens knute som er i ferd med å kvele deg. Ta imot
din nye, gode skjebne

...

Bare rop! Ikke vær standhaftig og taus
med din smerte. Gråt og klag! Og la
hengivenhetens melk strømme inn i deg.
Hardt regn og vind er måter skyene har
til å vise oss omsorg på. Vær tålmodig.
Gi gjensvar på alle rop som vekker din sjel.
Overse alle som gjør din sjel fryktsom
og trist, og som trekker deg tilbake
i sykdom og død.

************************************************

(fra Sivfløytens sang, 2003, litt forkortet,
gjendiktet av Arne Ruste

Rolf Jacobsen: Sneglen

Gresstråenes lille vandringsmann i freden
med trompet på ryggen og de høye horn
som lydantenner i øst og vest
for sangeren, den blinde, han som
ærbødig, alltid
kysser jorden

Forsiktig bøyer han
hvert strå tilside, lytter spent
om noen fare der. Så spiller han
på sin trompet den lykkelige
gressets sang.

Hjemløs, tidløs,
liten venn i gresset, han som vandrer
på et kyss.

*****************************************

Helge Torvund (uten tittel)

Orda dine
er tileigna
jorda sitt øyra

Steinane
fukter alt leppane
for å svare deg

****************

(funnet på facebook august 2015)

Terje Tørrisplass: Hauste inn

Ei veke etter at himmelen gjekk tom
for svaler
kan eg høyre ho i den klåre kvelden.

Skuggen forbi augo, hivet i vengene
kvinet i kvart sveip.

Det er ikkje sant
at lufta er utan spor.

I alle våre andlet
finst speglingar
av flukt.

***********************************

Steinar Opstad (uten tittel)

Den som undergraver kalken i meg
vil en dag få en pen straff,
en bris fra evangeliet
smeiker over pappas åker,
den staute bonden

Han passer godt på åkeren, men ikke på meg:
gjennom meg falt han mest av alle,
den pikelige sønnen, som
blødde i favnen hver gang et Jesusbarn, en gutt
sa seg villig til å leke
som om jeg var som han, som om vi
kunne gli mot hverandre i en evig avkledningslek

Å, pappa,
det var da det skjedde, det var der:
i din gule åker

(fra Tavler og bud, 1997)

*********************************************