Ensomheten setter seg ikke i kroppen som vern eller
strategi,nei; ensomheten slår blikket ned og leter etter riktig
plass til føttene; den er ikke uvitende om sin banalitet.
Ensomhetens protest trekkes alltid tilbake.
Ensomhetens heftighet ber alltid om unnskyldning.
Ensomheten kjenner ingen rett til det offentlige rom:
Det lar seg ikke gjøre å tale ensomhetens sak.
Ensomheten er ingenting uten skam.
Ensomhetens viktigste innsikt er at du alltid trenger
andre mer enn de trenger deg.
Ensomheten er akkurat så ynkelig redningsløs som
livet selv, og er derfor et yndet objekt for filosofien
og kunsten, som tapper klarhet og skjønnhet fra
grunnvilkårene - men det skal ikke være til trøst, sier
de som ikke trenger den.
Ensomheten er bitter, gjerrig og selvmedlidende.
Ensomheten er en mangelsykdom som oppstår når
ingen lenger vil ta imot noe.
Ensomheten fyller nytelsen med svart galle.
Ensomheten er infantil i sin umettelige registrering av
store og små krenkelser.
Ensomheten sklir ut, men raser ikke.
Ensomheten faller hele tida, men har ingen steder å
lande.
Ensomhet er deformering av sjelen på sjelens egne
premisser.
Ensomheten svøper seg i suveren fatalisme for å skjule
den virkelige ødeleggelsen.
Ensomheten er ikke heroisk selv om den må utholdes.
Ensomheten har ingen svar.
Mer urovekkende er det at ensomheten ikke stiller
spørsmål.
********************************************************
(fra Også det uforsonlige finnes, 2014)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar