John Donne, Death's Duel, 1630
Preken holdt i St. Pauls katedral, Whitehall
Jeg trodde det var Samuel Beckett som stjal fødselsskriket mitt.
Nå har jeg forstått at det var John Donne selv som tok det med opp på
prekestolen en askeonsdag.
Alle låner av alle det vet alle!
Kongen selv sitter der kald etter et knall i Whitehall og drømmer til den
andre siden av havet, hvor indianerpikene bor.
John Donne, min kollega, går opp på prekestolen, holder fødselsskriket
mitt frem: We celebrate our own funerals with cries even at our birth.
Dere ser at jeg ikke har med det store timeglasset til preiken i dag, sier
John Donne. Jeg gidder ikke å måle tiden mer.
Jeg har sett timeglass renne og renne. Kort sagt. Timeglassene varer ikke.
De renner aldri oppover. Uansett hvor store de er, hvor perfekt fylte de
er, hvor lenge sanden faller, hvor godmodige de er som metaforer, har de
rent ut når du skal snu dem.
Se dette skrik! sier John Donne.
Timeglass snus alltid for sent, sier John Donne, eller for tidlig, av tidens
utro voktere.
Det hjelper ikke å snu timeglass!
Lykke, derimot. Lykken kan snus!
Lykken er som klokkene, skal ikke noe sted. Klokkene fyller luften.
Du puster inn klokkenes klang. Frigjort fra sand jord aske kimer de om
lykken.
All Joys, alltogether, always!
Om jeg som beskyldte Samuel Beckett for tyveri. Nå forstår jeg at det var
John Donne som hadde ringt meg inn, med sakte, regelmessige slag.
*****************************************************************
(fra Vandreutstillinger, 2017)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar