Zbigniew Herbert: Pebble

The pebble
is a perfect creature
equal to itself
mindful of its limits
filled exactly
with a pebbly meaning
with a scent that does not remind one of anything
does not frighten anything away does not arouse desire
its ardour and coldness
are just and full of dignity
I feel a heavy remorse
when I hold it in my hand
and its noble body
is permeated by false warmth
- Pebbles cannot be tamed
to the end they will look at us
with a calm and very clear eye

Werner Aspenström: Du måste öva dig i det verkliga

När din syster kommer på besök
talar ni ofta om syrener
som om syrenen vore en död växtart
och inte varje juni blommade på nytt
i salar av mild honung och trastars sång.
Kanske är den död for dig?
Bakom slutna ögon återser du världen.
Rösterna når dig, viskande, otydbara
och som ett sorl från avlägsna rum.
Livet glider förbi i spegling efter spegling
likt årstiderna i en stad av sten,
där grönskan är en hörsägen (sann eller osann)
berättad av lantmän på torgen
och där även havet er en hörsägen,
en gammal försupen skeppares dröm.
Du är utstött ur sinnenas krets.
Dina sinnen har inga vänner här.
Fåfengt sänder du dem ut på spaning.
Men hur kan den som själv ej älskar
vänta att någonstans bli mottagen?
Du måste öva dig i det verkliga,
inpränta tingens namn, ett efter ett,
de ursprungliga tingen, de ursprungliga orden. 

(fra Litania, 1952)

***************************************************

Kjartan Hatløy (uten tittel)

Brått er vi fint kledd
i skaresnøens vakne diamantbakkar
glimt glimtar
drep sekunden
så den bryt ut høgt over lysfart

berre fordi kvar
einaste
morgon
den dag
glepp ut av deg og meg og fjorden og legg iveg sin veg

kanskje til gøymespelsletta igjen
der er eksamen for alle soler og folk
der er det gode usynleg men nærast
der er dei snille sin endelege siger
der blir fjellets blå bål framforhandla

gul gyvel er send herifrå
og ein gullregnprydd sti

**************************************************

(i Riket er vårt, damti damti, 2005)

T.E. Hulme: Victoriakaien

 (Dette sveiv ein fallen mann
        ei kald beisk natt)

Fyrr kom eg i ekstase av nokre vek på ei fele,
av gullhælar på det harde fortoget.
No veit eg
at varme er det viktigaste i poesien.
Å, Gud, gjer det lite
det gamle stjerne-etne himmelteppe,
so eg kan balla det um meg og liggja koseleg.

Til norsk ved Olav H. Hauge

********************************************

(i Hand grip hand i svevne, Noregs Boklag, 1978)

T.E. Hulme: Yver bryggjone

Yver dei stille bryggjone ved midnatt
heng månen, innvasa i togverket
på høge master. Han som såg ut til å vera so langt burte,
er berre ein leikeballong ungane har gløymt att. 

Til norsk ved Olav H. Hauge

**************************************************

(i Hand grip hand i svevne, Noregs Boklag, 1978)

Annie Riis: 14 år

Hva kommer de til å gjøre med han
som alltid ser seg to ganger rundt
og drar hånden gjennom håret før han svarer -
som ikke har muskler i mellomgolvet
bare en tue fioler
med rottråder helt inn til ryggen?
Godtar de fioler?

****************************************

(Poesiringen, 12.06.21)

Lennart Sjögren: Kveldstre

Når trea no sameinar seg mot kvelden
kjem dei alt samanvaksne hestane
enda nærare kvarandre,
dei stilnar og ventar på natta
medan det siste lyset
silar gjennom manane. 

Då kjem skjelvinga i lauvverket
som liknar våre eigne heftige andedrag
i omfamninga før ei lang reise.


Gjendiktning ved Jostein Sæbøe

*****************************************

(fra Ein lysare eld, Nordsjøforlaget 2018)

Jon Fosse: Eg er ikkje lenger

det er for stille til at eg kan
sjå fargane falle, ingen av dei gamle
er lenger i det bevegelege vatnet
Det er for stille
og alt for lenge sidan
Men den grøne løen treng jo malast
Og ungane treng jo
ein trygg stad å leike
Eg er ikkje lenger, men berre i deg
Og i eit blått
som lun og roleg varme. Og graset
skulle vore slått, eg ser det no

****************************************

(Poesiringen, 04.06.2021)

Steinar Opstad: Bibliotek

 The High Priestess/Zweisstromland, Anselm Kiefer


Reolene av forkullede manuskripter
forteller om landet mellom de to floder
og om den lesende gudinnen,
hun som tolker livene våre som tegn
og rynker pannen over oss

I den mest drømmeløse av alle tider
skal vi igjen skrive dikt i aske
I aske skal diktene skrives
og flodene skal speile en forgangen verden
av sletter med ville dyr og beitende buskap

Først når vi har blitt visere enn våre eldste guder
kan vi gi språk til tapet
av alle dyreartene alle trærne alle plantene
alle insektene og insektenes sanger
og av måter å elske på som forsvant med dem

Uhelbredelig er kjærligheten
som er vår eneste helbreder!
Det fins en ulegelig natt
det fins en sirlig håndskrift på et forkullet papir
Det siste mennesket er en leser

**********************************************

(fra Kjærlighetstapene, 2015)

Inger Hagerup: Vårkveld i mars

Rør ikke ved mitt hjerte i dag.
Våren har gjort det alt.
Bølger av gammelt nederlag
kysser det, hardt og salt.

Bølger av nederlag og savn.
- Trodde jeg det var borte?
Si ikke noe. Nevn ikke navn.
Våren har nettopp gjort det. 

Noe har våknet. Det svir av seg selv,
verre enn sult og tørst.
Rør ikke ved mitt hjerte i kveld.
Våren har vært her først. 

********************************************

(fra Videre, 1945)

Dorianne Laux: I never wanted to die

It's the best part of the day, morning light sliding
down rooftops, treetops, the birds pulling themselves
up out of whatever stupor  darkened their wings,
night still in their throats.

I never wanted to die. Even when those I loved
died around me, away from me, beyond me.
My life was never in question, if for no other reason
than I wanted to wake up and see what happened next.

And I continue to want to open like that, like the flowers
who lift their heavy heads as the hills outside the window
flare gold for a moment before they turn
on their sides and bare their creased backs.

Even the cut flowers in a jar of water lift
their soon to be dead heads and open
their eyes, even they want a few more sips,
to dwell here, in paradise, a few days longer.

************************************************

Arvid Torgeir Lie: Mor død

Mor død.
Kvit stake. 
Ein tårefylt mur kring mor.
Vi prøvar mangt i denne stund,
men kjem ikkje langt,
ser bare det store framom oss, 
nøyer oss med det,
og det er nok.
Over: sola i sin bane,
under: mor i sin bane.
Hurra. Det kan vi vel ikkje sei.
Hurra mor.

****************************************

(fra Sol og sekund)

Louise Glück: En myte om hengivelse

Da Hades forsto at han elska denne jenta
bygde han til henne en parallell verden,
alt sammen likt helt ned til enga,
men i tillegg ei seng.

Alt likt, sollyset inkludert, 
for det ville være tungt for ei ung jente
å bringes så fort fra sterkt lys til fullstendig mørke.

Litt etter litt, tenkte han, lar jeg natta komme,
først som skyggen av det flagrende løvet.
Så måne, så stjerner. Så ingen måne, ingen stjerner.
La Persefone venne seg sakte til det.
Til slutt, tenkte han, vil hun finne trøst i mørket.

En kopi av jorda
bortsett fra at det var kjærlighet her. 
Vil ikke alle ha kjærlighet?

Han venta i mange år,
bygde en verden, iakttok
Persefone i enga.
Persefone, en som lukter seg fram, en som smaker.
Har du én lyst, tenkte han,
har du dem alle.

Vil ikke alle kjenne den elskedes kropp
om natta, kompass, nordstjerna,
høre den stille pusten som sier
jeg lever, det betyr at også
du lever, fordi du kan høre meg,
du er her hos meg. Og når en av oss snur seg,
snur den andre seg - 

Det var det han følte, nattas fyrste,
da han så hvilken verden
han hadde skapt for Persefone. Det slo han ikke
at det aldri ville være noen lukting her,
og slett ingen spising. 

Skyld? Redsel? Frykt for kjærligheten?
Disse tinga han ikke kunne forestille seg;
ingen elsker gjør noen gang det.

Han drømmer, han spekulerer på hva han skal kalle dette stedet.
Først tenker han: Det nye helvete. Så: Hagen.
Til slutt bestemmer han seg for:
Persefones barndom.

Bak senga stiger et mjukt lys
over den slette enga. Han tar henne i armene sine.
Han vil gjerne si jeg elsker deg, ingenting kan skade deg

men det, kjenner han, 
må være en løgn, så han ender med å si
du er død, ingenting kan skade deg
som for han virker
mer løfterik som begynnelse, mer sant.


Gjendiktet av Per Petterson

************************************************************

(fra Averno)

Dan Andersen: Fornemmelse

Troen kler sine barn
i lys    Vi er mørket
omkring forblendelsen

Hver kropp en natt som vaker
Morgenen en kvist som knekker
Hvem der?

***********************************

(fra Mirakelet
       Blendverk)

Jon Fosse: Snøsong

det å sitja og sjå på eit fjell
gjer meg godt
hjarta blir roleg
og snøen på eit fjell
lyfter andletet mitt mot ein stad
inne i den skimrande snøen
og snøen
i lyset
seier meg
det er deg det gjeld
og då trur eg
det finst ein stad
som også eg skal finna
der vinden snakkar lågt
og der kjærleik andar
i si lyse stille
av himmel og av jord
og er ein stad for kvile
i ei sky som driv forbi

**********************************

(fra Stein til stein, 2013) 

Gro Dahle: Det er denne tyngden

Det er denne tyngden i lufta,
denne tyngden i nakken,
dette presset over skuldrene.
Det er disse svarte
svalene som flyr gjennom meg helt fra morgenen av
sneier hjertet med vingespissene.
Det er slitsomt å være menneske, det er vanskelig.
Det er alle disse ordene. Alle disse knutene du knyter på setningene mine.
Alle disse setningene som floker seg
i nøster under senga mi om kvelden.
Alle disse nøstene som snører seg inn i hodet mitt hele natta igjennom.
Det er derfor jeg misunner trærne
som bare kan la fuglene fly denne vidstrakte himmelen
som kan favne om alt sammen uten et eneste ord. 

**********************************************************

(fra Alle fuglene)

Ole-Petter Vaaten (uten tittel)

vi stod i skumringa
et sted på grensa mot naboskogen
ferdige med å hogge vinterveden
den bleke månen 
som far hadde saget i to
rant tom
skogen falt i oss
laga en lysning
hvor vi kunne se opp på en ravn i flukt
med frosne tyttebær i nebbet
som den knuste
den røde safta rant
fylte månen på nytt
før vi gikk hjemover
i små dråper regn
som hadde begynt å falle
kvelden lukta flis og sagkjedeolje
jeg kunne se
at far min var sliten
på måten
han dro på den ene vingen


**************************************************

(fra En av tingene ved mitt hjemsted, 2020)

Steinar Opstad: Sjelemesse

Hver dag tar jeg bussen forbi blokka
der Jon ble funnet død
  men denne dagen enser jeg den ikke
og på holdeplassen ved kirken
får jeg øye på en skitten oblat på asfalten
som jeg plukker opp og legger i lommen

Den dagen Jon ble funnet regnet det så mye
at slukene ikke greide å ta unna vannet;
        kumlokk fløt opp, trafikken stanset
     og ei lita jente med gul sydvest forvekslet
meg med faren, hun løp etter meg, grep hånda mi
men ble skremt da hun skjønte at jeg ikke var ham

Etter på så jeg henne stå og grine i farens armer
og jeg gikk videre og tenkte at
          sjelemesse holdes overalt
     og at måten vi dør på
ikke gjenspeiler vår natur, 
heller ikke måten vi sørger på eller lar være å sørge

Hjemme på kjøkkenet skyller jeg oblaten
før jeg legger den hvite skiven på tunga
     og svelger den
mens jeg tenker på Jon og at han kanskje valgte døden
   slik ei lita jente løper etter en tilfeldig 
mann på gaten, sikker på at det er faren hennes

********************************************************

(fra Å høye dag, 2013)

Knut Ødegård: Utanomjordisk

Det er noko utanomjordisk
over gamle damer, noko UFO-aktig
som om dei framleis høyrer heime
i sine flygande tallerkenar. 

Somme ser ut som dei ikkje har ledd
på mange år, dei lo på ein annan planet, kanskje:
Dei tykkjer ikkje Tellus er ein bra stad,
ser det ut til, dei knip att munnen, ristar
på dei kvite krøllane, held fast
om dei svarte veskene sine: Nei,
dei trudde ikkje denne planeten 
var så forsøpla, nei takk skal De ha. 

Kanskje kom dei for seint attende til sin UFO
etter å ha gjort sine notat om oss
og vart verande att her, i 70, i 80, i 90 år
etter at UFO-en hadde letta og kvarv
som ei stjerne i rømda mot betre stader
i universet?

Andre av dei som vart att hjå oss
ser ut som dei er komne hit til denne kloten
med overjordisk forventning, 
bollerundt smilande, nikkande til oss
alle. Vi er alle små born
for dei, dei byd oss inn
i ein morsvarme som er ukjend her
på denne jorda vår
men som kanskje finst der oppe i himmelromet

og som kanskje var her òg
ein gong, før TV- og dataprogramma og ifonane,
slik somme av oss
har eit svakt minne om:
- Den gongen vi hadde bestemødre
og ikkje dataskjermar å koma til
med vår barnegråt. 

Noko slikt sa eg til bonden Mathias,
då vi fekk oss ein sup
etter at han hadde gjødsla sin jord.
Han svara då at sjølv har han ført dagbok
i 23 år: Mjølkekvalitet
og kalvingstider.
No tvilar han på at nokon
av etterkomarane
vil lese hans liv på jorda.

Nei, det er vel berre tida, vinden
og vatnet no, svara eg. 


******************************************************

(fra Sirkusdirektøren og andre dikt, 2020)

Knut Ødegård: Martyr

Dei skar tunga av han:
Korleis kan eg høyra
det han seier?
Dei kappa hendene av han:
Korleis kan eg lesa
det han skriv?
Dei stakk ut augo på han:
Korleis kan eg sjå
kva han ser på?

Han sit i ei hole i ørkenen
og samtalar med ein snigel
i hjartet sitt.

Hans von er at snigelen
han talar med kryp ut
av hjarta hans
når dei kjem att

og sniglar seg sakte
over jordkloten

med hus på rygg
og tentakler under sol og måne
og stjerner, stum
språklaus som han sjølv

men med minnet om varmen
i hjarta hans.

Dette sakte livet.
Dette heilt nære,
tenkjer han.
Dette som røyver seg
tett inn mot jorda

kjem fram til slutt

*

Han skriv med klår
tankeskrift
i hjernebarken
før dei hogg av han hovudet:

I svartaste natt
på ein svart stein
kryp ein svart
snigel.

Gud ser han. 

***********************************************

(fra Sirkusdirektøren og andre dikt, 2020)