Nå vil me telja til tolv
og me vil alle vera stille.
For ei gongs skuld på jorda
lat oss ikkje snakka på noko språk,
lat oss stoppa for eit sekund,
og ikkje røra sånn på armane.
Det ville vore ein herleg augneblink,
utan hast, utan lokomotiv,
alle ville vore saman
og brått kjent oss ille til mote.
Fiskarane ute på det kalde havet
ville ikkje skada kvalane
og arbeidarane som samla salt
ville sjå på dei slitne hendene sine.
Dei som planlegg grøne krigar,
gasskrigar, eldkrigar,
sigrar utan overlevande,
ville ta på reine klede
og gå ved sida av brørne sine
i skuggen, uten å gjera noko som helst.
Det eg ønskjer må ikkje forvekslast
med ein endelig passivitet:
det gjeld livet sjølv,
eg vil ikkje ha noko å gjera med døden.
Dersom ikkje alle var så samde
om å halde liva våre i rørsle,
dersom me for ein gongs skuld
ikkje hadde gjort noko som helst,
ville kanskje ei stor stille
ha avbrote vårt vemod,
dette at me aldri forstår oss sjølv
og trugar oss sjølv med døden,
kanskje jorda lærar oss,
når alt ser dødt ut,
at alt er leveande.
Nå vil eg telja til tolv
og de er stille og eg vil gå.
************************************
(Gjendiktet av Helge Torvund, funnet på facebook 25.11.17)
Flere dikt av Pablo Neruda
lørdag 25. november 2017
onsdag 22. november 2017
Hanne Bramness: Vekta av lyset
Hun bærer barnet inn i kirka noen uker før dåpsdagen
i mai. Vårlyset renner inn vinduene på sørsida som
vender mot stranda. Der ute på grunna ligger ei sjø-
stjerne og blinker i sola. Vanner er så klart at
saltet i det er synlig. Hun bærer barnet fra det hvite
lyset ute inn i det halvmørke våpenhuset. Hendene
hennes er kjempestore og bittesmå på samme tid, slik
tunga også er i munnen. Hun har en krans av sol rundt
panna, må løfte hodet høyt. Holder rundt den vesle
kista, den veier ingenting
********************************************
Tu Fu: Fem dikt om høsten
1
Høsten blir daglig mer høstlig
med kaldere soloppgang over kaldere elvevann
Jeg har båtfeste under et barbarisk stjernebilde
Jeg har husvære i en ukjent landsby
Dager og dadler modnes, jeg plukker dem ikke
Jeg plukker nedfallsfrukt i det visne gresset
Tiggerne vil ikke ta i mot mine middagsrester
Men fugler og fisker spiser det samme som jeg
2
Det er lett å se livets retning
Det er tungt å snu en gammel kropp
Fiskens dypeste glede er dypere hav
Fuglen bor tryggere på en grønnere grein
Alder og fornedrelse godtar sykdom og fattigdom
Ros og ris passer for unge berømte folk
Det blåser rundt kappen, det blåser rundt teppet
Bregnene blir brune, fjellene blir hvite
3
Musikken spiller, men jeg hører dårlig
Fjellet er vakkert og fjernt, mine føtter er gamle
Jeg bærer ennå silkelue, men håret er tynt
Jeg sitter i lav sol under et ungt bambustre
På den grå stien ligger en grønn kongle
Jeg åpner en bikube under en kald himmel
Blå og røde prikker danser for mine øyne
Jeg går langsomt hjem i duften av vill honning
4
Tvers over floden er sanden hvitere enn her
Over det hvite fjellet er solen særlig rød
Floden fører med seg de siste kronblader
Fuglene kantrer og snur på den høye vinden
Jeg hører fra huset at tøyet blir vasket
Jeg hører fra hagen at treet blir felt
En morgen har marken fått et grått teppe av rim
Mitt teppe var varmere i keiserens tjeneste
5
Mitt mål var: å bli minister og hoffportrett
Mitt mål er: å bo mellom ville og tamme ender
Den store floden fører mindre vann før vinteren
I disse tømme kløftene er det mange stemmer
De små stiene taper se i myrer og urer
Min tomme båt har en hvit sky til seil
Mine barn har lært å tale som barbarer
Det er ikke derfor sikkert at det vil gå dem vel
*******************************************
(Gjendiktet av Georg Johannesen, fra Tu Fu, 1968)
Poetry Foundation: Tu Fu
Høsten blir daglig mer høstlig
med kaldere soloppgang over kaldere elvevann
Jeg har båtfeste under et barbarisk stjernebilde
Jeg har husvære i en ukjent landsby
Dager og dadler modnes, jeg plukker dem ikke
Jeg plukker nedfallsfrukt i det visne gresset
Tiggerne vil ikke ta i mot mine middagsrester
Men fugler og fisker spiser det samme som jeg
2
Det er lett å se livets retning
Det er tungt å snu en gammel kropp
Fiskens dypeste glede er dypere hav
Fuglen bor tryggere på en grønnere grein
Alder og fornedrelse godtar sykdom og fattigdom
Ros og ris passer for unge berømte folk
Det blåser rundt kappen, det blåser rundt teppet
Bregnene blir brune, fjellene blir hvite
3
Musikken spiller, men jeg hører dårlig
Fjellet er vakkert og fjernt, mine føtter er gamle
Jeg bærer ennå silkelue, men håret er tynt
Jeg sitter i lav sol under et ungt bambustre
På den grå stien ligger en grønn kongle
Jeg åpner en bikube under en kald himmel
Blå og røde prikker danser for mine øyne
Jeg går langsomt hjem i duften av vill honning
4
Tvers over floden er sanden hvitere enn her
Over det hvite fjellet er solen særlig rød
Floden fører med seg de siste kronblader
Fuglene kantrer og snur på den høye vinden
Jeg hører fra huset at tøyet blir vasket
Jeg hører fra hagen at treet blir felt
En morgen har marken fått et grått teppe av rim
Mitt teppe var varmere i keiserens tjeneste
5
Mitt mål var: å bli minister og hoffportrett
Mitt mål er: å bo mellom ville og tamme ender
Den store floden fører mindre vann før vinteren
I disse tømme kløftene er det mange stemmer
De små stiene taper se i myrer og urer
Min tomme båt har en hvit sky til seil
Mine barn har lært å tale som barbarer
Det er ikke derfor sikkert at det vil gå dem vel
*******************************************
(Gjendiktet av Georg Johannesen, fra Tu Fu, 1968)
Poetry Foundation: Tu Fu
mandag 20. november 2017
Helge Torvund: Det finst dagar
Det finst dagar som nettene knuser som fugleegg på ein stor stein
Dagar som lepjar i seg plomma som ei firfirsle og smett unna
før du får vakna skikkelig og kome inn i kroppen på venleg vis
Dagar som lukkar seg om framtida som ein knytt neve
Og det finst dagar som opnar seg som ein knopp av kirsebærblom
Og brettar ut sine kvite kronblad i solbrisen frå ein stille maimorgon
Dagar som får lufta til å gli saman med kjærleiken som om alt var ope
Som om det var lov å visa det heile og verta godkjent som den du er
Det finst dagar som glir si skodd inn over steinane og borken på trea
Dagar som lar deg sova lenge og drøyma om hestar og hav
Inne i alt dette finst ein lengt etter å koma fram til eit hus
Som ein straks ser er staden Ein går opp trappa og døra åpnar seg
Det finst ein styrke gøymd i strendene og nede i lyngen som gjev meg
Kraft til å opna endå ein dag. Til å gå langs verdas ytterkantar
Og lytta til spovefløyta som dreg sin lange toner ut over meg
Det finst steg, sand og slike dagar som seier det som må seiast
*********************************************************
(fra Alt er høy, 2007)
Wikipedia: Helge Torvund
NRK: "Kjærlighet i flertall". Intervju med Helge Torvund
Dagar som lepjar i seg plomma som ei firfirsle og smett unna
før du får vakna skikkelig og kome inn i kroppen på venleg vis
Dagar som lukkar seg om framtida som ein knytt neve
Og det finst dagar som opnar seg som ein knopp av kirsebærblom
Og brettar ut sine kvite kronblad i solbrisen frå ein stille maimorgon
Dagar som får lufta til å gli saman med kjærleiken som om alt var ope
Som om det var lov å visa det heile og verta godkjent som den du er
Det finst dagar som glir si skodd inn over steinane og borken på trea
Dagar som lar deg sova lenge og drøyma om hestar og hav
Inne i alt dette finst ein lengt etter å koma fram til eit hus
Som ein straks ser er staden Ein går opp trappa og døra åpnar seg
Det finst ein styrke gøymd i strendene og nede i lyngen som gjev meg
Kraft til å opna endå ein dag. Til å gå langs verdas ytterkantar
Og lytta til spovefløyta som dreg sin lange toner ut over meg
Det finst steg, sand og slike dagar som seier det som må seiast
*********************************************************
(fra Alt er høy, 2007)
Wikipedia: Helge Torvund
NRK: "Kjærlighet i flertall". Intervju med Helge Torvund
Göran Sonnevi (uten tittel)
Du säger, att du är redd för
att gå in i mörkret
Jag lyssnar på dig, undrar vad
jag kan göra för dig
Ditt mörker vidgas
Jag har varit där
************************
(fra Sekvenser mot Omega, 2017)
Albert Bonniers Förlag: Göran Sonnevi
Helge Torvund: Å lesa Göran Sonnevi
att gå in i mörkret
Jag lyssnar på dig, undrar vad
jag kan göra för dig
Ditt mörker vidgas
Jag har varit där
************************
(fra Sekvenser mot Omega, 2017)
Albert Bonniers Förlag: Göran Sonnevi
Helge Torvund: Å lesa Göran Sonnevi
søndag 19. november 2017
Seamus Heaney: Borna ved jernbanen
Når vi kleiv opp skråningane ved skjæringen
kom augo våre i høgd med dei kvite koppane
på telegrafstolpane og dei fresande strengene.
Vedunderleg krumma dei seg milevis
aust og milevis vest for oss og seig ned
under tyngda av svaler.
Vi var små og trudde vi viste ingenting
verdt å vita. Vi trudde orda reiste på strengene
i skinande regndropeposar
som alle vart til fullmogne frø i lyset
frå himmelen, skinet frå leidningane, og sjølv
vart vi så uendeleg små
vi kunne strøyme gjennom eit nålauga.
***********************************
(Gjendiktet av Alf Saltveit, fra Tonen som kom, 1995)
British Council/Literature: Seamus Heaney
kom augo våre i høgd med dei kvite koppane
på telegrafstolpane og dei fresande strengene.
Vedunderleg krumma dei seg milevis
aust og milevis vest for oss og seig ned
under tyngda av svaler.
Vi var små og trudde vi viste ingenting
verdt å vita. Vi trudde orda reiste på strengene
i skinande regndropeposar
som alle vart til fullmogne frø i lyset
frå himmelen, skinet frå leidningane, og sjølv
vart vi så uendeleg små
vi kunne strøyme gjennom eit nålauga.
***********************************
(Gjendiktet av Alf Saltveit, fra Tonen som kom, 1995)
British Council/Literature: Seamus Heaney
Rolf Jacobsen: Hyss
Hyss sier havet
Hyss sier den lille bølgen ved stranden, hyss
ikke så voldsomme, ikke
så stolte ikke
så bemerkelsesverdige.
Hyss
sier bølgekammene som
flokker seg om forbergene
strandbrenningene. Hyss
sier de til menneskene
det er vår jord.
Vår evighet.
************************************
(fra Headlines, 1969)
Allkunne: Rolf Jacobsen
Hyss sier den lille bølgen ved stranden, hyss
ikke så voldsomme, ikke
så stolte ikke
så bemerkelsesverdige.
Hyss
sier bølgekammene som
flokker seg om forbergene
strandbrenningene. Hyss
sier de til menneskene
det er vår jord.
Vår evighet.
************************************
(fra Headlines, 1969)
Allkunne: Rolf Jacobsen
fredag 17. november 2017
George Mackay Brown: Biletet i åsane
Språk, opne den heilage gruva.
Heidning i skyer, eit bilete i stein,
ho vernar marka, elva, fuglane.
Dei dunkle åsane ruller over togna hennar.
Bortenfor deira skrenter og ulende, ser ho
ein lys morgon av honning og saueull.
Bygg ein boge av harde, kanta ord,
April fløymer frå dei såra henda hendene hennar.
Godlynte dyr og eventyr samlast.
Ved kjelda spreng ein bukk
meisla i kløyvd stein, reinskoren i lys, framfor
den svinnande floken av hund og horn.
Stein og bøner femnar henne no.
Hald deg i diktet, du nakne, frosne jente,
til Ordet vaknar og alle steinar døyr.
****************************************
(Gjendiktet av Jostein Sæbøe, fra For øyane syng eg, 2016)
Poetry Foundation: George Mackay Brown
Heidning i skyer, eit bilete i stein,
ho vernar marka, elva, fuglane.
Dei dunkle åsane ruller over togna hennar.
Bortenfor deira skrenter og ulende, ser ho
ein lys morgon av honning og saueull.
Bygg ein boge av harde, kanta ord,
April fløymer frå dei såra henda hendene hennar.
Godlynte dyr og eventyr samlast.
Ved kjelda spreng ein bukk
meisla i kløyvd stein, reinskoren i lys, framfor
den svinnande floken av hund og horn.
Stein og bøner femnar henne no.
Hald deg i diktet, du nakne, frosne jente,
til Ordet vaknar og alle steinar døyr.
****************************************
(Gjendiktet av Jostein Sæbøe, fra For øyane syng eg, 2016)
Poetry Foundation: George Mackay Brown
Robert Bly: Ein mann og ei kvinne sit nær einannan
Ein mann og ei kvinne sit nær einannan, og lengtar ikkje
i denne stundi etter å vera eldre, eller yngre, heller ikkje
å vera frå eit anna land, tid eller stad.
Dei er til freds med å vera der dei er, tala saman, eller tegja.
Andedraga deira held liv i ein me ikkje kjenner.
Mannen ser korleis fingrana hans rører seg;
han ser hendene hennar grip rundt ei bok ho flir han.
Dei lyder ein tridje lekam dei har saman.
Dei har gjort ein lovnad å elska denne lekamen.
Alder kan koma, skilsmål kan koma, døden vil koma.
Ein mann og ei kvinne sit nær einannen;
medan dei pustar, nærer dei ein me ikke kjenner,
ein me veit um, som me aldri har set.
***************************************************
(Gjendiktet av Olav H. Hauge, fra Frå Rimbaud til Celan, 1991)
Mye lesverdig på nettstedet Robert Bly
i denne stundi etter å vera eldre, eller yngre, heller ikkje
å vera frå eit anna land, tid eller stad.
Dei er til freds med å vera der dei er, tala saman, eller tegja.
Andedraga deira held liv i ein me ikkje kjenner.
Mannen ser korleis fingrana hans rører seg;
han ser hendene hennar grip rundt ei bok ho flir han.
Dei lyder ein tridje lekam dei har saman.
Dei har gjort ein lovnad å elska denne lekamen.
Alder kan koma, skilsmål kan koma, døden vil koma.
Ein mann og ei kvinne sit nær einannen;
medan dei pustar, nærer dei ein me ikke kjenner,
ein me veit um, som me aldri har set.
***************************************************
(Gjendiktet av Olav H. Hauge, fra Frå Rimbaud til Celan, 1991)
Mye lesverdig på nettstedet Robert Bly
torsdag 16. november 2017
Kolbein Falkeid: Diktet om Unn og vinden
Dette diktet skal ikke løse Orions belte
og den store verdens gåter. Jeg vil fortelle deg
om min datter Unn som hører eventyr. Derfor
blir nok dette fattig kost for forstandige folk,
men for noen kan det bli en sang om vinden.
Den vesle vinden,vet du, som piler ut og inn
i Unns munn, små pust av brød
og honning. Av og til ser jeg dem iført
gjennomsiktige sommerfuglvinger. De flagrer
mellom ordene her og Unns hjerte.
Andre ganger kommer de som stille seilskip
langveisfra. Hjem fra Akbars India.
De ankrer opp på havnen i Unns bryst, og kostbarhetene
sendes hit og dit på jernbanenettet av blå årer,
ut til alle stasjoner og avkroker
i en varm liten hjemmeverden på fire år.
En strand hvor vinden skyller til og fra uten stans.
En dans i sanden om hvite muslinger,
rekved og knopper av soltørket tare. Alt dette
som bygger mennesket: stjerners åndedrett.
**********************************************
(fra Gjenskinn, 1971)
Karin Boye: Du ska tacka
Du ska tacka dina gudar,
om de tvingar dig att gå
där du inga fotspår
har att lita på.
Du ska tacka dina gudar,
om de gör all skam till din.
Du får söka tillflykt
lita längre in.
Det som hela världen dömer
reder sig i ibland rätt väl.
Fågelfri var mången,
vann sin egen själ.
Den som tvingas ut i vildskog
ser med nyfödd syn på allt,
och han smakar tacksam
livets bröd och salt.
Du ska tacka dina gudar,
när de bryter bort ditt skal.
Verklighet och kärna
blir ditt enda val.
****************************
(fra Gömda land, 1924)
Karin Boye Sälskapets nettsted. Alle diktene hennes!
om de tvingar dig att gå
där du inga fotspår
har att lita på.
Du ska tacka dina gudar,
om de gör all skam till din.
Du får söka tillflykt
lita längre in.
Det som hela världen dömer
reder sig i ibland rätt väl.
Fågelfri var mången,
vann sin egen själ.
Den som tvingas ut i vildskog
ser med nyfödd syn på allt,
och han smakar tacksam
livets bröd och salt.
Du ska tacka dina gudar,
när de bryter bort ditt skal.
Verklighet och kärna
blir ditt enda val.
****************************
(fra Gömda land, 1924)
Karin Boye Sälskapets nettsted. Alle diktene hennes!
onsdag 15. november 2017
Marzanna Kielar: Innsjøene
1.
Til slutt skal de alle sammen bli til land.
Elvene er frodige, breddene synker - og innsjøene forsvinner.
Et regn av kalkplater; på størrelse med støvfnugg,
skal avsette tykke lag av kritt utenfor bunnen.
Fra breddene skal de overgros av bjørk og svart or.
Tusener, eller titusener av år, avhengig av størrelse, skal de leve,
disse sprekkene av mørkt vann som glinser mellom åsene,
disse tunge innsjøfatene som sildres inn i moreneleire
på det prekambriske fundamentet.
2.
Lille brunvannede innsjø med et reir av ei øy -
målt opp mot livs lengde,
er du nesten evig. Ved siden av ditt liv
blir mitt bare en fure satt av regnets sildring.
Likevel har landet trådt inn i deg allerede. Du mistet åpent vann.
Breddenes siv og sivaks, har allerede begynt, steg for steg, å bygge seg en bunn,
og en gang skal de komme seg frem til midten, der hvor måkene dykker nå.
De arbeider i oss, armene til ett og samme delta.
Og dagene, som flatbunnede båter, dunker skrog mot skrog, vugget av solen
i en liten bukt -
Den samme bølgen bærer deg og meg og hver eneste pinne og den stilner aldri.
****************************************************************
(Gjendiktet av Aldona Szczepanska og Gunnar Wærness, fra Verden finnes ikke på kartet, 2010)
British Council/Literature: Q& Awith Marzanna Bogumiła Kielar
Til slutt skal de alle sammen bli til land.
Elvene er frodige, breddene synker - og innsjøene forsvinner.
Et regn av kalkplater; på størrelse med støvfnugg,
skal avsette tykke lag av kritt utenfor bunnen.
Fra breddene skal de overgros av bjørk og svart or.
Tusener, eller titusener av år, avhengig av størrelse, skal de leve,
disse sprekkene av mørkt vann som glinser mellom åsene,
disse tunge innsjøfatene som sildres inn i moreneleire
på det prekambriske fundamentet.
2.
Lille brunvannede innsjø med et reir av ei øy -
målt opp mot livs lengde,
er du nesten evig. Ved siden av ditt liv
blir mitt bare en fure satt av regnets sildring.
Likevel har landet trådt inn i deg allerede. Du mistet åpent vann.
Breddenes siv og sivaks, har allerede begynt, steg for steg, å bygge seg en bunn,
og en gang skal de komme seg frem til midten, der hvor måkene dykker nå.
De arbeider i oss, armene til ett og samme delta.
Og dagene, som flatbunnede båter, dunker skrog mot skrog, vugget av solen
i en liten bukt -
Den samme bølgen bærer deg og meg og hver eneste pinne og den stilner aldri.
****************************************************************
(Gjendiktet av Aldona Szczepanska og Gunnar Wærness, fra Verden finnes ikke på kartet, 2010)
British Council/Literature: Q& Awith Marzanna Bogumiła Kielar
tirsdag 14. november 2017
Inger Elisabeth Hansen: KAST IKKE SKYLDA PÅ DEN LILLE KLOVNEFISKEN
IKKE PÅ DEN BLÅ SAFIRDJEVELEN HELLER
RAPPORT FRA KORALLREVENES DØD
Den Lille Klovnefisken som lever i sjøanemonen
har fått registrert en svikt i nøkkelmolekylet som regulerer orienteringsevnen.
Den Lille Klovnefisken har fått omjustert luktesans av forsuring.
Det forekommer den at sjøanemonen lukter vondt.
Det forekommer den at Den Blå Safirdjevelen, som spiser små klovnefisker,
lukter godt.
Den Blå Safirdjevelen er ikke blitt omjustert av forsuring.
Den Blå Safirdjevelen liker lukta av Den Lille Klovnefisken
like godt som før.
Når nøkkelmolekylet omplasserer venn med fiende og omvendt,
dreier det seg om demens, eller er det en ond strategi?
All forandring består av omplassering av uforanderlige deler,
sa Galileo.
Hvor liten må må man bli for å være uforanderlig?
Hvor liten må man være for å bli uforanderlig?
*****************************************************************
(fra Å resirkulere lengselen, avrenning foregår, 2015)
Noen fakta om forfatteren: Aschehoug
Ny poesi: Intervju med Inger Elisabeth Hansen
RAPPORT FRA KORALLREVENES DØD
Den Lille Klovnefisken som lever i sjøanemonen
har fått registrert en svikt i nøkkelmolekylet som regulerer orienteringsevnen.
Den Lille Klovnefisken har fått omjustert luktesans av forsuring.
Det forekommer den at sjøanemonen lukter vondt.
Det forekommer den at Den Blå Safirdjevelen, som spiser små klovnefisker,
lukter godt.
Den Blå Safirdjevelen er ikke blitt omjustert av forsuring.
Den Blå Safirdjevelen liker lukta av Den Lille Klovnefisken
like godt som før.
Når nøkkelmolekylet omplasserer venn med fiende og omvendt,
dreier det seg om demens, eller er det en ond strategi?
All forandring består av omplassering av uforanderlige deler,
sa Galileo.
Hvor liten må må man bli for å være uforanderlig?
Hvor liten må man være for å bli uforanderlig?
*****************************************************************
(fra Å resirkulere lengselen, avrenning foregår, 2015)
Noen fakta om forfatteren: Aschehoug
Ny poesi: Intervju med Inger Elisabeth Hansen
Beppe Wolgers: Mitt eget land
Jag hörde musik någonstans,
som kom från en frusen orkester,
den kallas för terrorbalans
och dansas av öster och väster.
Vad bryr jag mig om öst och väst,
jag vet ju bäst...
för när människorna har varandra,
bor de i alla i samma land,
och jag är ju precis som andra,
och min hand är så lik din hand.
Hela landet syns från mitt fönster,
huvudstan ligger i mitt rum,
och i taket gör lyktor mönster,
det är dumt, men jag är nog dum.
Man säjer, att ensam är fri,
den frie lär vara den starke.
Men du och jag blir ändå vi,
och jorden får blommande marker,
och nätterna skimrar av bloss
bara för oss...
...för när människarna har varandra
bor de i alla i samma land,
och allting vi vill ge till andra,
kan du få ur min öppna hand.
I min hand finns allt det jag drömmer,
allt jag äger och allt jag har,
och den rädsla, som alla gömmer,
på den är din hand ett svar.
Jag vet att det finns en raket,
som flög til en främmande himmel,
men sej mej en enda planet
som jorden, för den ger mej svindel!
Och därfor så stannar jag kvar,
jag vet jag har...
liksom du någon plats på jorden,
som jag kallar mitt eget land,
det är svårt att få tag på orden,
men du vet, hur det känns ibland.
När man känner at allt är nära,
och at allt finns en mening i.
Ska det vara så svårt att lära,
det att mänskorna - det är vi...
...har du hört någon gång musiken,
när jag fattar helt lätt din hand,
och i världen omkring finns riken,
men de är alla samme land.
*******************************
Mye fint å lese på beppe.se
som kom från en frusen orkester,
den kallas för terrorbalans
och dansas av öster och väster.
Vad bryr jag mig om öst och väst,
jag vet ju bäst...
för när människorna har varandra,
bor de i alla i samma land,
och jag är ju precis som andra,
och min hand är så lik din hand.
Hela landet syns från mitt fönster,
huvudstan ligger i mitt rum,
och i taket gör lyktor mönster,
det är dumt, men jag är nog dum.
Man säjer, att ensam är fri,
den frie lär vara den starke.
Men du och jag blir ändå vi,
och jorden får blommande marker,
och nätterna skimrar av bloss
bara för oss...
...för när människarna har varandra
bor de i alla i samma land,
och allting vi vill ge till andra,
kan du få ur min öppna hand.
I min hand finns allt det jag drömmer,
allt jag äger och allt jag har,
och den rädsla, som alla gömmer,
på den är din hand ett svar.
Jag vet att det finns en raket,
som flög til en främmande himmel,
men sej mej en enda planet
som jorden, för den ger mej svindel!
Och därfor så stannar jag kvar,
jag vet jag har...
liksom du någon plats på jorden,
som jag kallar mitt eget land,
det är svårt att få tag på orden,
men du vet, hur det känns ibland.
När man känner at allt är nära,
och at allt finns en mening i.
Ska det vara så svårt att lära,
det att mänskorna - det är vi...
...har du hört någon gång musiken,
när jag fattar helt lätt din hand,
och i världen omkring finns riken,
men de är alla samme land.
*******************************
Mye fint å lese på beppe.se
mandag 13. november 2017
Adam Zagajewski: Don't Allow the Lucid Moment to Dissolve
Don't allow the lucid moment to dissolve
Let the radiant thought last in stillness
though the page is almost filled and the flame flickers
We haven't risen yet to the level of ourselves
Knowledge grows slowly like a wisdom tooth
The stature of a man is still notched
high upon a white door
From far off, the joyful voice of a trumpet
and of a song rolled up like a cat
What passes doesn't fall into a void
A stoker is still feeding coal into the fire
Don't allow the lucid moment to dissolve
On a hard dry substance
you have to engrave the truth
(fra: Without End: New and Selected Poems, 2002)
Les gjerne
Let the radiant thought last in stillness
though the page is almost filled and the flame flickers
We haven't risen yet to the level of ourselves
Knowledge grows slowly like a wisdom tooth
The stature of a man is still notched
high upon a white door
From far off, the joyful voice of a trumpet
and of a song rolled up like a cat
What passes doesn't fall into a void
A stoker is still feeding coal into the fire
Don't allow the lucid moment to dissolve
On a hard dry substance
you have to engrave the truth
(fra: Without End: New and Selected Poems, 2002)
Les gjerne
Matti Rossi: Tileigna den vesle prinsen
Kven rir på eit esel mot imorgon
og over skuldra kastar ein liten stein
som veks til eit himmelhøgt fjell
og krymper dei gigantiske kanonane
som siktar på hans vakraste eventyr
(Oversatt av Helge Torvund)
og over skuldra kastar ein liten stein
som veks til eit himmelhøgt fjell
og krymper dei gigantiske kanonane
som siktar på hans vakraste eventyr
(Oversatt av Helge Torvund)
Arne Hugo Stølan: Innhentet
Femti eller kanskje hundre meter fra riksveien
var vi plutselig dypt inne
i en uberørt skog
vi flådde klærne av hverandre
og befant oss
mange tusen år tilbake i tida, her
under de vide, høstfarga kronene
arbeidet vi oss raskt ned
i et hardere underlag
fra kritt, jura, trias, kanskje eldre
og jo dypere vi kom
desto langsommere gikk tiden
Så ble vi innhentet
og forskjellen mellom natur, historie og religion
forsvant i pupillene dine
der en merkelig døpefont åpnet seg
inn til sammenfallet
av de første og de siste ting
(fra Dansefeber, 2010)
var vi plutselig dypt inne
i en uberørt skog
vi flådde klærne av hverandre
og befant oss
mange tusen år tilbake i tida, her
under de vide, høstfarga kronene
arbeidet vi oss raskt ned
i et hardere underlag
fra kritt, jura, trias, kanskje eldre
og jo dypere vi kom
desto langsommere gikk tiden
Så ble vi innhentet
og forskjellen mellom natur, historie og religion
forsvant i pupillene dine
der en merkelig døpefont åpnet seg
inn til sammenfallet
av de første og de siste ting
(fra Dansefeber, 2010)
N. Scott Momaday: The Delight Song of Tsoai-Talee
I am a feather on the bright sky
I am the blue horse that runs in the plain
I am the fish that rolls, shining in the water
I am the shadow that follows a child
I am the evening light, the lustre of meadows
I am an eagle playing with the wind
I am a cluster of bright beads
I am the farthest star
I am the cold of dawn
I am the roaring of the rain
I am the glitter on the crust of the snow
I am the long track of the moon in a lake
I am a flame of four colors
I am a deer standing away in the dusk
I am a field of sumac and the pomme blanche
I am an angle of geese in the winter sky
I am the hunger of a young wolf
I am the whole dream of these things
You see, I am alive, I am alive
I stand in good relation to the earth
I stand in good relation to the gods
I stand in good relation to all that is beautiful
I stand in good relation to the daughter of Tsen-tainte
You see, I am alive, I am alive
(fra: In the Presence of the Sun: Stories and Poems, 1961-1991)
Wikipedia: N.Scott Momaday
I am the blue horse that runs in the plain
I am the fish that rolls, shining in the water
I am the shadow that follows a child
I am the evening light, the lustre of meadows
I am an eagle playing with the wind
I am a cluster of bright beads
I am the farthest star
I am the cold of dawn
I am the roaring of the rain
I am the glitter on the crust of the snow
I am the long track of the moon in a lake
I am a flame of four colors
I am a deer standing away in the dusk
I am a field of sumac and the pomme blanche
I am an angle of geese in the winter sky
I am the hunger of a young wolf
I am the whole dream of these things
You see, I am alive, I am alive
I stand in good relation to the earth
I stand in good relation to the gods
I stand in good relation to all that is beautiful
I stand in good relation to the daughter of Tsen-tainte
You see, I am alive, I am alive
(fra: In the Presence of the Sun: Stories and Poems, 1961-1991)
Wikipedia: N.Scott Momaday
Richard Wilbur: Advice to a Prophet
When you come, as you soon must, to the streets of our city,
Mad-eyed from stating the obvious,
Not proclaiming our fall but begging us
In God's name to have self-pity
Spare us all word of the weapons, their force and range,
The long numbers that rocket the mind;
Our slow, unreckoning hearts will be left behind,
Unable to fear what is to strange.
Nor shall you scare us with the talk of the death of the race.
How could we dream of this place without us? -
The sun mere fire, the leaves untroubled about us,
A stone look on the stone's face?
Speak of the world's own change. Though we cannot conceive
Of an undreamt thing, we know to our cost
How the dreamt cloud crumbles, the vines are blackened by frost,
How the view alters. We could believe,
If you told us so, that the white-tailed deer will slip
into perfect shade, grown perfectly shy,
The lark avoid the reaches of our eye,
The jack-pine lose its knuckled grip
On the cold ledge, and every torrent burn
As Xanthus once, its gliding trout
Stunned in a twinkling. What should we be without
The dolpin's arc, the dove's return,
These things in which we have seen ourselves and spoken?
Ask us, prophet, how we shall call
Our natures forth when that live tongue is all
Dispelled, the glass obscured or broken
In which we have said the rose of our love and the clean
Horse of our courage, in which beheld
The singing locust of the soul unshelled,
And all we mean or wish to mean.
Ask us, ask us whether with the worldless rose
Our hearts shall fail us: come demanding
Whether there shall be lofty or long-standing
When the bronze annals of the oak-tree close.
Inger Hagerup: Detalj av usynlig novemberlandskap
Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et gammelt veiskilt uten vei.
Det står og peker med sin morkne pil
mot skoddemyrer og mot skoddemil.
Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.
Alt alt er visket ut av sludd og regn.
Der stod engang det sted jeg skulle til.
Når ble det borte og når for jeg vill?
Jeg famler som en blind mot dette ord
som skulle vist meg veien dit jeg bor.
Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et veiløst skilt og skremmer meg.
(fra Fra hjertets krater, 1964)
Norsk biografisk leksikon: Inger Hagerup
står det et gammelt veiskilt uten vei.
Det står og peker med sin morkne pil
mot skoddemyrer og mot skoddemil.
Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.
Alt alt er visket ut av sludd og regn.
Der stod engang det sted jeg skulle til.
Når ble det borte og når for jeg vill?
Jeg famler som en blind mot dette ord
som skulle vist meg veien dit jeg bor.
Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et veiløst skilt og skremmer meg.
(fra Fra hjertets krater, 1964)
Norsk biografisk leksikon: Inger Hagerup
Czeslaw Milosz: Ars Poetica?
I have always aspired to a more spacious form
that would be free from the claims of poetry or prose
and would let us understand each other without exposing
the author or reader til sublime agonies.
In the very essence of poetry there is something indecent:
a thing is brought forth which we didn't know we had in us,
so we blink our eyes, as if a tiger had sprung out
and stood in the light, lashing his tail.
That's why poetry is rightly said to be dictated by a daimonion,
though it's an exaggeration to maintain that he must be an angel.
It's hard to guess where that pride of poets come from,
when so often they're put to shame by the disclosure of their frailty.
What reasonable man would like to be a city of demons,
who behave as if they were at home, speak in many tongues,
and who, not satisfied with stealing his lips or hand,
work at changing his destiny for their convenience?
It's true that what is morbid is highly valued today,
and so you may think that I am only joking
or that I devised just one more means
of praising Art with the help of irony.
There was a time when only wise books were read,
helping us to bear our pain and misery.
This, after all, is not quite the same
as leafing through a thousand works fresh from psychiatric clinics.
And yet the world is different from what it seems to be
and we are other than we see ourselves in our ravings.
People therefore preserve silent integrity,
thus earning respect of their relatives and neighbors.
The purpose of poetry is to remind us
how difficult it is to remain just one person,
for our house is open, there are no keys in the doors,
and invisible guests come in and out at will.
What I'm saying here is not, I agree, poetry
as poems should be written rarely and reluctantly,
under unbearable duress and only with the hope
that good spirits, not evil ones, choose us for their instrument.
(fra The Collected Poems: 1931 - 1987)
Poetry Foundation: Czeslaw Milosz
that would be free from the claims of poetry or prose
and would let us understand each other without exposing
the author or reader til sublime agonies.
In the very essence of poetry there is something indecent:
a thing is brought forth which we didn't know we had in us,
so we blink our eyes, as if a tiger had sprung out
and stood in the light, lashing his tail.
That's why poetry is rightly said to be dictated by a daimonion,
though it's an exaggeration to maintain that he must be an angel.
It's hard to guess where that pride of poets come from,
when so often they're put to shame by the disclosure of their frailty.
What reasonable man would like to be a city of demons,
who behave as if they were at home, speak in many tongues,
and who, not satisfied with stealing his lips or hand,
work at changing his destiny for their convenience?
It's true that what is morbid is highly valued today,
and so you may think that I am only joking
or that I devised just one more means
of praising Art with the help of irony.
There was a time when only wise books were read,
helping us to bear our pain and misery.
This, after all, is not quite the same
as leafing through a thousand works fresh from psychiatric clinics.
And yet the world is different from what it seems to be
and we are other than we see ourselves in our ravings.
People therefore preserve silent integrity,
thus earning respect of their relatives and neighbors.
The purpose of poetry is to remind us
how difficult it is to remain just one person,
for our house is open, there are no keys in the doors,
and invisible guests come in and out at will.
What I'm saying here is not, I agree, poetry
as poems should be written rarely and reluctantly,
under unbearable duress and only with the hope
that good spirits, not evil ones, choose us for their instrument.
(fra The Collected Poems: 1931 - 1987)
Poetry Foundation: Czeslaw Milosz
Tua Forsström: Änglarna i Karis
Går med alltför
tunna skor i februari
på järnvägsstationen i Karis
av och an och röker
Tog anländar och avgår
I morgon är alldeles det samma
Det snöar lätt och glittrande
Det snöar lätt på deres ögonfransar
De andas lätt som aluminium
De känner till de gudsförgätna platserna
De skrattar! Inget förfärar oss så
som när de skrattar
Inget forfärar oss så
som de gudsförgätna platserna
Och det som är rödkantat
(fra Efter att ha tillbringad en natt bland hästar, 1997)
tunna skor i februari
på järnvägsstationen i Karis
av och an och röker
Tog anländar och avgår
I morgon är alldeles det samma
Det snöar lätt och glittrande
Det snöar lätt på deres ögonfransar
De andas lätt som aluminium
De känner till de gudsförgätna platserna
De skrattar! Inget förfärar oss så
som när de skrattar
Inget forfärar oss så
som de gudsförgätna platserna
Och det som är rödkantat
(fra Efter att ha tillbringad en natt bland hästar, 1997)
Werner Aspenström: Staden
Jag är ingen opolitisk person.
Jag har en åsikt om hur slipstenarna
borde dras i detta land.
Jag anser freden vara vår största tanke.
Men jag vill inte med den stora drömmens sax
klippa sönder den mindra drömmens väv.
Det är den tiden på dygnet
då bogserbåten Rex ger sig ut i skärgården
for att hämta soluppgången.
Det är den tiden på året
när jätten i Skinnarviksbergen
har syrenklasar i håret.
Strax öppnar han käften och spottar ut
en svärm skrattmåsar över stan.
Jag tycker det är vackert, helt enkelt.
Jag tycker det är mänskligt ibland.
(fra Trappan, 1964)
Werner Aspenström-selskapet
Jag har en åsikt om hur slipstenarna
borde dras i detta land.
Jag anser freden vara vår största tanke.
Men jag vill inte med den stora drömmens sax
klippa sönder den mindra drömmens väv.
Det är den tiden på dygnet
då bogserbåten Rex ger sig ut i skärgården
for att hämta soluppgången.
Det är den tiden på året
när jätten i Skinnarviksbergen
har syrenklasar i håret.
Strax öppnar han käften och spottar ut
en svärm skrattmåsar över stan.
Jag tycker det är vackert, helt enkelt.
Jag tycker det är mänskligt ibland.
(fra Trappan, 1964)
Werner Aspenström-selskapet
Billy Collins: Aristotle
This is the beginning.
Almost anything can happen.
This is where you find
the creation of light, a fish wriggling into land,
the first word of Paradise Lost on an empty page.
Think of an egg, the letter A,
a woman ironing on a bare stage
as the heavy curtain rises.
This is the very beginning.
The first-person narrator introduces himself,
tells us about his lineage.
The mezzo-soprano stands in the wings.
Here the climbers are studying a map
or pulling on their long woolen socks.
This is early on, years before the Ark, dawn.
The profile of an animal is being smeared
on the wall of a cave,
and you have not yet learned to crawl.
This is the opening, the gambit,
a pawn moving forward an inch.
This is your first night with her,
your first night without her.
This is the first part
where the wheels begin to turn,
where the elevator begins its ascent,
before the doors lurch apart.
This is the middle.
Things have had time to get complicated,
messy, really. Nothing is simple anymore.
Cities have sprouted up along the rivers
teeming with people at cross-purposes -
a million schemes, a million wild looks.
Disappointment unshoulders his knapsack
here and pitches his ragged tent.
This is the sticky part where the plot congeals,
where the action suddenly reverses
or swerves off in an outrageous direction.
Here the narrator devotes a long paragraph
to why Miriam does not want Edward's child.
Someone hides a letter under a pillow.
Here the aria rises to a pitch,
a song of betrayal, salted with revenge.
And the climbing party is stuck on a ledge
halfway up the mountain.
This is the bridge, the painful modulation.
This is the thick of things.
So much is crowded into the middle -
the guitars of Spain, piles of ripe avocados,
Russian uniforms, noisy parties,
lakeside kisses, arguments heard through a wall -
too much to name, too much to think about.
And this is the end,
the car running out of road,
the river losing its name in an ocean,
the long nose of a photographed horse
touching the white electronic line.
This is the colophon, the last elephant in the parade,
the empty wheelchair,
and pigeons floating in the evening.
Here the stage is littered with bodies,
the narrator leads the characters to their cells,
and the climbers are in their graves.
It is me hitting the period
and you closing the book.
It is Sylvia Plath in the kitchen
and St.Clement with an anchor around his neck.
This is the final bit
thinning away to nothing.
This is the end, according to Aristotle,
what we have all been waiting for,
what everything comes down to,
the destination we cannot help imagining,
a streak of light in the sky,
a hat on a peg, and outside the cabin, falling leaves
(fra Picnic, Lightning, 1998)
Poetry Foundation: Billy Collins
Almost anything can happen.
This is where you find
the creation of light, a fish wriggling into land,
the first word of Paradise Lost on an empty page.
Think of an egg, the letter A,
a woman ironing on a bare stage
as the heavy curtain rises.
This is the very beginning.
The first-person narrator introduces himself,
tells us about his lineage.
The mezzo-soprano stands in the wings.
Here the climbers are studying a map
or pulling on their long woolen socks.
This is early on, years before the Ark, dawn.
The profile of an animal is being smeared
on the wall of a cave,
and you have not yet learned to crawl.
This is the opening, the gambit,
a pawn moving forward an inch.
This is your first night with her,
your first night without her.
This is the first part
where the wheels begin to turn,
where the elevator begins its ascent,
before the doors lurch apart.
This is the middle.
Things have had time to get complicated,
messy, really. Nothing is simple anymore.
Cities have sprouted up along the rivers
teeming with people at cross-purposes -
a million schemes, a million wild looks.
Disappointment unshoulders his knapsack
here and pitches his ragged tent.
This is the sticky part where the plot congeals,
where the action suddenly reverses
or swerves off in an outrageous direction.
Here the narrator devotes a long paragraph
to why Miriam does not want Edward's child.
Someone hides a letter under a pillow.
Here the aria rises to a pitch,
a song of betrayal, salted with revenge.
And the climbing party is stuck on a ledge
halfway up the mountain.
This is the bridge, the painful modulation.
This is the thick of things.
So much is crowded into the middle -
the guitars of Spain, piles of ripe avocados,
Russian uniforms, noisy parties,
lakeside kisses, arguments heard through a wall -
too much to name, too much to think about.
And this is the end,
the car running out of road,
the river losing its name in an ocean,
the long nose of a photographed horse
touching the white electronic line.
This is the colophon, the last elephant in the parade,
the empty wheelchair,
and pigeons floating in the evening.
Here the stage is littered with bodies,
the narrator leads the characters to their cells,
and the climbers are in their graves.
It is me hitting the period
and you closing the book.
It is Sylvia Plath in the kitchen
and St.Clement with an anchor around his neck.
This is the final bit
thinning away to nothing.
This is the end, according to Aristotle,
what we have all been waiting for,
what everything comes down to,
the destination we cannot help imagining,
a streak of light in the sky,
a hat on a peg, and outside the cabin, falling leaves
(fra Picnic, Lightning, 1998)
Poetry Foundation: Billy Collins
Mary Oliver: What Is It
There are so many stories,
more beautiful than answers.
I follow the snake down to the pond,
thick and musky he is
as circular as hope
WHAT IS IT
Who can say,
is it a snowy egret
or a white flower
standing
at the glossy edge
of the lily-
and frog-filled pond?
Hours ago the orange sun
opened the cups of the lilies
and the leopard frogs
began kicking
their long muscles,
breast-stroking
like little green dwarves
under the roof of the rich,
iron-colored water.
Now the soft
eggs of the salamander
in their wrappings of jelly
begin to shiver.
They're tired of sleep.
They have a new idea.
They want to swim away
into the world
Tomas Tranströmer: C-dur
När han kom ner på gatan efter kärleksmötet
virvlade snö i luften.
Vintern hade kommit
medan de låg hos varann
Natten lyste vit.
Han gick fort av glädje.
Hela staden sluttade.
Förbipasserande leenden -
alla log bakom uppfällda kragar.
Det var fritt!
Och alla frågåtecken började sjunga om Guds tillvaro.
Så tyckte han.
En musik gjorde sig lös
och gick i yrande snö
med långa steg.
Allting på vandring mot ton C.
En darrande kompass riktad mot C.
En timme ovanför plågorna.
Det var lätt!
Alla log bakom uppfällda kragor.
(fra Samlade dikter 1954 - 1996)
Tomas Tranströmer - The Official Website
(fra Samlade dikter 1954 - 1996)
Tomas Tranströmer - The Official Website
Wislawa Szymborska: Sett ovenfra
På grusveien ligger en død bille.
Tre par ben foldet over maven.
Istedenfor dødens kaos - orden og ryddighet.
Det grufulle ved dette synet er måtelig,
omfanget strengt lokalt, fra kveke til mynte.
Sorgen forplanter seg ikke.
Himmelen er blå.
For vår sinnsros skyld er den liksom grunnere,
den død dyrene ikke dør, men kreperer.
De taper - vil vi tro - mindre av sinn og verden,
forlater - synes det oss - en mindre tragisk scene.
Deres forsagte små sjeler spøker ikke
i våre drømmer,
holder seg på respektfull avstand,
kjenner sin plass.
Som denne døde billen her på veien,
ubegrått glinsende i solskinnet.
Et blikk er jevngodt med tanken:
den ser ikke ut som det har hendt den noe viktig.
Det viktige er vel knyttet til oss.
For vårt liv alene, vår død alene,
en død som inntar en tilkjempet førsteplass
(fra Utsikt med et sandkorn. Dikt i utvalg ved Ole Michael Selberg, 1996)
"Poesiens bestemor"
Tre par ben foldet over maven.
Istedenfor dødens kaos - orden og ryddighet.
Det grufulle ved dette synet er måtelig,
omfanget strengt lokalt, fra kveke til mynte.
Sorgen forplanter seg ikke.
Himmelen er blå.
For vår sinnsros skyld er den liksom grunnere,
den død dyrene ikke dør, men kreperer.
De taper - vil vi tro - mindre av sinn og verden,
forlater - synes det oss - en mindre tragisk scene.
Deres forsagte små sjeler spøker ikke
i våre drømmer,
holder seg på respektfull avstand,
kjenner sin plass.
Som denne døde billen her på veien,
ubegrått glinsende i solskinnet.
Et blikk er jevngodt med tanken:
den ser ikke ut som det har hendt den noe viktig.
Det viktige er vel knyttet til oss.
For vårt liv alene, vår død alene,
en død som inntar en tilkjempet førsteplass
(fra Utsikt med et sandkorn. Dikt i utvalg ved Ole Michael Selberg, 1996)
"Poesiens bestemor"
Juan Gelman: Om poesi
det er ikkje stort å seie
ingen les den mykje
desse ingen er få
folk er opptatte med kriser og
dette med å ete kvar dag
det er jo ei viktig sak, eg hugsar
då onkel juan døydde av svolt, han sa
at han ikkje hugså korleis det var å ete, så det gjorde ikkje noko
men det gjorde noko etterpå
det fanst ikkje pengar til kista
og då den kommunale likbilen endeleg kom for å hente han
såg onkel juan ut som ein fugl
dei frå kommunen stira ned på ham med forakt
dei mumla at støtt måtte ein holde dei for narr
men dei var menneske og dei gravla menneske
og ikkje små pipipar som onkel juan, særskilt
ettersom onkel juan song pip-pip heile vegen til det kommunale krematoriet
og dei tok det for manglande respekt og var svært fornærma
og då dei klaska til han for at han skulle halde kjeft
ble heile likbilen full av kvitter og kvitteret kvittra kvitteret sitt heilt inn i hovuda på dei
onkel juan var slik, han likte å syngje
og han skjøna ikkje at døden var ein grunn til å halde opp
syngjande drog han inn i omnen, oska hans steig opp og kvitra
så dei frå kommunen stira på skorne sine grå av skam
tilbake til poesien
poetane har dårlege tider
ingen les de, dei ingen er få
yrket har tapt sitt ry, for en poet er det stadig meir komplisert
å vinne kjærleiken til ei jente
å bli presidentkandidat, å oppnå tillit hos kjøpmannen,
å få krigaren til å øve ein dåd som poeten kan syngje om,
å få kongen til å betale poeten tre mynter av gull for kvart rim
og ingen veit om dette hender fordi det er slutt på
jentene, kjøpmennene, krigarane, kongane
eller ganske enkelt poetene
eller om begge delar har hendt
og det ikkje er noka meining i å stille spørsmålet
det beste er å hugse at det går an å syngje pip-pip
i dei underlegaste situasjoner
onkel juan etter sin død, eg no
for at du skal like meg
(gjendiktet av Inger Elisabeth Hansen, fra Poetisk modernisme, 1995)
Remembering Argentine poet Juan Gelman
ingen les den mykje
desse ingen er få
folk er opptatte med kriser og
dette med å ete kvar dag
det er jo ei viktig sak, eg hugsar
då onkel juan døydde av svolt, han sa
at han ikkje hugså korleis det var å ete, så det gjorde ikkje noko
men det gjorde noko etterpå
det fanst ikkje pengar til kista
og då den kommunale likbilen endeleg kom for å hente han
såg onkel juan ut som ein fugl
dei frå kommunen stira ned på ham med forakt
dei mumla at støtt måtte ein holde dei for narr
men dei var menneske og dei gravla menneske
og ikkje små pipipar som onkel juan, særskilt
ettersom onkel juan song pip-pip heile vegen til det kommunale krematoriet
og dei tok det for manglande respekt og var svært fornærma
og då dei klaska til han for at han skulle halde kjeft
ble heile likbilen full av kvitter og kvitteret kvittra kvitteret sitt heilt inn i hovuda på dei
onkel juan var slik, han likte å syngje
og han skjøna ikkje at døden var ein grunn til å halde opp
syngjande drog han inn i omnen, oska hans steig opp og kvitra
så dei frå kommunen stira på skorne sine grå av skam
tilbake til poesien
poetane har dårlege tider
ingen les de, dei ingen er få
yrket har tapt sitt ry, for en poet er det stadig meir komplisert
å vinne kjærleiken til ei jente
å bli presidentkandidat, å oppnå tillit hos kjøpmannen,
å få krigaren til å øve ein dåd som poeten kan syngje om,
å få kongen til å betale poeten tre mynter av gull for kvart rim
og ingen veit om dette hender fordi det er slutt på
jentene, kjøpmennene, krigarane, kongane
eller ganske enkelt poetene
eller om begge delar har hendt
og det ikkje er noka meining i å stille spørsmålet
det beste er å hugse at det går an å syngje pip-pip
i dei underlegaste situasjoner
onkel juan etter sin død, eg no
for at du skal like meg
(gjendiktet av Inger Elisabeth Hansen, fra Poetisk modernisme, 1995)
Remembering Argentine poet Juan Gelman
Abonner på:
Innlegg (Atom)