Tu Fu: Fem dikt om høsten

1
Høsten blir daglig mer høstlig
med kaldere soloppgang over kaldere elvevann
Jeg har båtfeste under et barbarisk stjernebilde
Jeg har husvære i en ukjent landsby
Dager og dadler modnes, jeg plukker dem ikke
Jeg plukker nedfallsfrukt i det visne gresset
Tiggerne vil ikke ta i mot mine middagsrester
Men fugler og fisker spiser det samme som jeg

2
Det er lett å se livets retning
Det er tungt å snu en gammel kropp
Fiskens dypeste glede er dypere hav
Fuglen bor tryggere på en grønnere grein
Alder og fornedrelse godtar sykdom og fattigdom
Ros og ris passer for unge berømte folk
Det blåser rundt kappen, det blåser rundt teppet
Bregnene blir brune, fjellene blir hvite

3
Musikken spiller, men jeg hører dårlig
Fjellet er vakkert og fjernt, mine føtter er gamle
Jeg bærer ennå silkelue, men håret er tynt
Jeg sitter i lav sol under et ungt bambustre
På den grå stien ligger en grønn kongle
Jeg åpner en bikube under en kald himmel
Blå og røde prikker danser for mine øyne
Jeg går langsomt hjem i duften av vill honning

4
Tvers over floden er sanden hvitere enn her
Over det hvite fjellet er solen særlig rød
Floden fører med seg de siste kronblader
Fuglene kantrer og snur på den høye vinden
Jeg hører fra huset at tøyet blir vasket
Jeg hører fra hagen at treet blir felt
En morgen har marken fått et grått teppe av rim
Mitt teppe var varmere i keiserens tjeneste

5
Mitt mål var: å bli minister og hoffportrett
Mitt mål er: å bo mellom ville og tamme ender
Den store floden fører mindre vann før vinteren
I disse tømme kløftene er det mange stemmer
De små stiene taper se i myrer og urer
Min tomme båt har en hvit sky til seil
Mine barn har lært å tale som barbarer
Det er ikke derfor sikkert at det vil gå dem vel

*******************************************

(Gjendiktet av Georg Johannesen, fra Tu Fu, 1968)

Poetry Foundation: Tu Fu