Wislawa Szymborska: Sett ovenfra

På grusveien ligger en død bille.
Tre par ben foldet over maven.
Istedenfor dødens kaos - orden og ryddighet.
Det grufulle ved dette synet er måtelig,
omfanget strengt lokalt, fra kveke til mynte.
Sorgen forplanter seg ikke.
Himmelen er blå.

For vår sinnsros skyld er den liksom grunnere,
den død dyrene ikke dør, men kreperer.
De taper - vil vi tro - mindre av sinn og verden,
forlater - synes det oss - en mindre tragisk scene.
Deres forsagte små sjeler spøker ikke
                                                i våre drømmer,
holder seg på respektfull avstand,
kjenner sin plass.

Som denne døde billen her på veien,
ubegrått glinsende i solskinnet.
Et blikk er jevngodt med tanken:
den ser ikke ut som det har hendt den noe viktig.
Det viktige er vel knyttet til oss.
For vårt liv alene, vår død alene,
en død som inntar en tilkjempet førsteplass

(fra Utsikt med et sandkorn. Dikt i utvalg ved Ole Michael Selberg, 1996)

"Poesiens bestemor"