Marzanna Kielar: Innsjøene

1.

Til slutt skal de alle sammen bli til land.
Elvene er frodige, breddene synker - og innsjøene forsvinner.
Et regn av kalkplater; på størrelse med støvfnugg,
skal avsette tykke lag av kritt utenfor bunnen.
Fra breddene skal de overgros av bjørk og svart or.
Tusener, eller titusener av år, avhengig av størrelse, skal de leve,
disse sprekkene av mørkt vann som glinser mellom åsene,
disse tunge innsjøfatene som sildres inn i moreneleire
på det prekambriske fundamentet.

2.

Lille brunvannede innsjø med et reir av ei øy -
målt opp mot livs lengde,
er du nesten evig. Ved siden av ditt liv
blir mitt bare en fure satt av regnets sildring.

Likevel har landet trådt inn i deg allerede. Du mistet åpent vann.
Breddenes siv og sivaks, har allerede begynt, steg for steg, å bygge seg en bunn,
og en gang skal de komme seg frem til midten, der hvor måkene dykker nå.

De arbeider i oss, armene til ett og samme delta.
Og dagene, som flatbunnede båter, dunker skrog mot skrog, vugget av solen
i en liten bukt -

Den samme bølgen bærer deg og meg og hver eneste pinne og den stilner aldri.

****************************************************************

(Gjendiktet av Aldona Szczepanska og Gunnar Wærness, fra Verden finnes ikke på kartet, 2010)

British Council/Literature: Q& Awith Marzanna Bogumiła Kielar