In Sitka, because they are fond of them,
People have named the seals. Every seal
is named Earl because they are killed one
after another by the orca, the killer
whale; seal bodies tossed left and right
into the air. "At least he didn't get
Earl", someone says. And sure enough
after at time, that same friendly
bewhiskered face bobs to the surface.
It's Earl again. Well, how else are you
to live except by denial, by some
palatable fiction, some little song to
sing while the inevitable, the black and
white blindsiding fact, comes hurtling
toward you out of the deep?
søndag 22. desember 2019
søndag 1. desember 2019
Kjersti Bjørkmo: Vefsn - et steg foran
Reinsdyrene trekker inn på kirkegården i Mosjøen
når de er sultne.
Der spiser de kranser og bårebuketter.
Sleiker på steinene.
Fødselsdatoene. Dagene da det tok slutt.
En fredag løper et reinsdyr foran et gravfølge
foran den sørgende søsteren,
foran den gjeldstyngede presten,
foran naboen i mørkeblå skiklæ
som skal på hytta etter at kista er senket i jorda.
Foran barndomsvennen som har reist langt
for å rekke fram.
Foran den voksne datteren.
Hun ser frostrøyken rundt reinens mule
og kondensdråpene i de strie hårene:
"De som er glade i meg, dør ut."
*******************************************
(fra Hadde du bodd her hadde du vært hjemme nå, 2019)
når de er sultne.
Der spiser de kranser og bårebuketter.
Sleiker på steinene.
Fødselsdatoene. Dagene da det tok slutt.
En fredag løper et reinsdyr foran et gravfølge
foran den sørgende søsteren,
foran den gjeldstyngede presten,
foran naboen i mørkeblå skiklæ
som skal på hytta etter at kista er senket i jorda.
Foran barndomsvennen som har reist langt
for å rekke fram.
Foran den voksne datteren.
Hun ser frostrøyken rundt reinens mule
og kondensdråpene i de strie hårene:
"De som er glade i meg, dør ut."
*******************************************
(fra Hadde du bodd her hadde du vært hjemme nå, 2019)
torsdag 7. november 2019
Paal-Helge Haugen: Credo
Den store elva fell til ro, og så kvelden
tung og gyllen honning over elvebredda, flyt ut
og stilnar den òg
når vi kjem fram, og alt
til sist kjem til alt, oppfyllande i dette tause
gjennomstrøymde rommet, før tida, attom tida
gjennomdrøymt som berre det verkelege kan vere.
Ein enkel kveld, nokre få tankar lagde i kross
som ved til eit bål der vi vermer oss inn i natta
før oppbrotet. Vi er så flyktige at vi knapt
rører jorda. Vi skal bryte leir før morgongry
og ikkje eit spor etter oss. Vi teier medan glørne
døyr ut
lyttar etter røystene i den mørke
lufta over oss, røystene på veg heim til Gud
berrføtte, sårføtte.
*******************************************
(fra Sone 0, 1992)
tung og gyllen honning over elvebredda, flyt ut
og stilnar den òg
når vi kjem fram, og alt
til sist kjem til alt, oppfyllande i dette tause
gjennomstrøymde rommet, før tida, attom tida
gjennomdrøymt som berre det verkelege kan vere.
Ein enkel kveld, nokre få tankar lagde i kross
som ved til eit bål der vi vermer oss inn i natta
før oppbrotet. Vi er så flyktige at vi knapt
rører jorda. Vi skal bryte leir før morgongry
og ikkje eit spor etter oss. Vi teier medan glørne
døyr ut
lyttar etter røystene i den mørke
lufta over oss, røystene på veg heim til Gud
berrføtte, sårføtte.
*******************************************
(fra Sone 0, 1992)
onsdag 23. oktober 2019
Anne Carson: Fra Glass-essayet
Jeg så en bratt åskam og en skikkelse som tok form
i den strenge lufta.
Det kunne ha vært en enkel stolpe med en gammel fille,
men da jeg kom nærmere,
så jeg at det var en menneskekropp
som prøvde å stå imot vinder så redselsfulle at kjøttet
blåste av knoklene.
Og det var ingen smerte.
Vinden
renset knoklene,
de viste seg som noe skimrende og varig.
Det var ikke min kropp, ikke en kvinnes kropp,
det var kroppen til oss alle.
Den gikk ut av lyset.
(gjendiktet av Tone Hødnebø)
****************************************************
(fra Glass, ironi og Gud, 2014)
i den strenge lufta.
Det kunne ha vært en enkel stolpe med en gammel fille,
men da jeg kom nærmere,
så jeg at det var en menneskekropp
som prøvde å stå imot vinder så redselsfulle at kjøttet
blåste av knoklene.
Og det var ingen smerte.
Vinden
renset knoklene,
de viste seg som noe skimrende og varig.
Det var ikke min kropp, ikke en kvinnes kropp,
det var kroppen til oss alle.
Den gikk ut av lyset.
(gjendiktet av Tone Hødnebø)
****************************************************
(fra Glass, ironi og Gud, 2014)
onsdag 2. oktober 2019
Tranebær: Vandrende kors
Vi kjørte forbi lagerhuset
I snudde seg og sa det var på tide jeg barberte meg
Et rådyr sprang ut på veien framfor oss
Det reiste seg på bakbeina og gjorde korsets tegn
Alle dyr er vandrende kors
Da jeg la meg drømte jeg at vi fløy over savannen i helikopter
Piloten sa at om hundre år har floraen brent bort,
slik også korsene brenner
*******************************************************
(Diktkammeret, 2.10.2019)
I snudde seg og sa det var på tide jeg barberte meg
Et rådyr sprang ut på veien framfor oss
Det reiste seg på bakbeina og gjorde korsets tegn
Alle dyr er vandrende kors
Da jeg la meg drømte jeg at vi fløy over savannen i helikopter
Piloten sa at om hundre år har floraen brent bort,
slik også korsene brenner
*******************************************************
(Diktkammeret, 2.10.2019)
torsdag 26. september 2019
W.S. Merwin: To the Light of September
When you are already here
you appear to be only
a name that tells of you
whether you are present or not
and for now it seems as though
you are still summer
still the high familiar
endless summer
yet with a glint
of bronze in the chill mornings
and the late yellow petals
of the mullein fluttering
on the stalks that lean
over their broken
shadows across the cracked ground
but they all know
that you have come
the seed heads of the sage
the whispering birds
with nowhere to hide you
to keep you for later
you
who fly with them
you who are neither
before nor after
you who arrive
with blue plums
that have fallen through the night
perfect in the dew
*********************************************
you appear to be only
a name that tells of you
whether you are present or not
and for now it seems as though
you are still summer
still the high familiar
endless summer
yet with a glint
of bronze in the chill mornings
and the late yellow petals
of the mullein fluttering
on the stalks that lean
over their broken
shadows across the cracked ground
but they all know
that you have come
the seed heads of the sage
the whispering birds
with nowhere to hide you
to keep you for later
you
who fly with them
you who are neither
before nor after
you who arrive
with blue plums
that have fallen through the night
perfect in the dew
*********************************************
torsdag 19. september 2019
Kjersti Bjørkmo: Styre båten min hjem etter lysene
Månen glir som en blek ryggfinne over byen.
Jeg kommer til teglsteinshusene som står
med kjøttsiden ut.
Jeg tenker på at noen har som jobb å tenke
på det verste som kan skje med en kropp.
På kjettinger og lossing av store skip.
På sirener som varsler
når en bro er i ferd med å åpne seg,
og at ingen skal behøve å klamre seg fast.
På menn og kvinner som går av vakt
og hjem for å spise med intakte hender.
En eldre mann på vei gjennom en lysrørkorridor
for å legge et håndskrevet notat
på et skrivebord:
Ikke en fugl ble knust i dag, sjef.
*****************************************************
(fra Jeg har prøvd å bli venn med dyrene, 2014)
Jeg kommer til teglsteinshusene som står
med kjøttsiden ut.
Jeg tenker på at noen har som jobb å tenke
på det verste som kan skje med en kropp.
På kjettinger og lossing av store skip.
På sirener som varsler
når en bro er i ferd med å åpne seg,
og at ingen skal behøve å klamre seg fast.
På menn og kvinner som går av vakt
og hjem for å spise med intakte hender.
En eldre mann på vei gjennom en lysrørkorridor
for å legge et håndskrevet notat
på et skrivebord:
Ikke en fugl ble knust i dag, sjef.
*****************************************************
(fra Jeg har prøvd å bli venn med dyrene, 2014)
Jane Springer: Muldyr
Da de sa til oss: "ikke snakk før dere blir snakket til", vokste vi ører ned på
størrelsen av maiskorn.
Da de tvang oss til å spise opp alt, svelget vi
deres krenkelse uten å tygge.
Da de slo oss for å ha tegnet på veggen, malte vi
dører som åpnet seg bak forheng.
I generasjoner levde de slik. Ønsket så sterkt å
redde oss - uten å vite hvordan.
Og hele tiden fant vi kjærlighet på usannsynlige steder: i den herjede kirken av
våre kropper og ansikter,
avspeilet i deres lange ansikter.
(oversatt av Thor Henriksen)
********************************************************************
(fra Murder Ballad, 2012)
størrelsen av maiskorn.
Da de tvang oss til å spise opp alt, svelget vi
deres krenkelse uten å tygge.
Da de slo oss for å ha tegnet på veggen, malte vi
dører som åpnet seg bak forheng.
I generasjoner levde de slik. Ønsket så sterkt å
redde oss - uten å vite hvordan.
Og hele tiden fant vi kjærlighet på usannsynlige steder: i den herjede kirken av
våre kropper og ansikter,
avspeilet i deres lange ansikter.
(oversatt av Thor Henriksen)
********************************************************************
(fra Murder Ballad, 2012)
søndag 15. september 2019
Rudolf Nilsen: Nr. 13
De spør hvor Nr. 13 er - vår kjære gale gård?
Den ligger inni gaten her, hvor nummer "13" står,
og De kan se hvor svær den er, så langt kvartalet når.
Den største gård i gaten, men det finnes mange fler
i andre gater her i byen, hvis De bare går og ser -
skjønt ingen er så mørk og svart som Nr. 13 mer.
Det finnes mange fler i andre byer her på jord,
det er milevis av gater - der hvor fattigfolket bor -
ja De finner Nr. 13 helst i byers øst og nord.
Det sies tallet 13 er et ondt, uheldig tall,
og gamle Dal i fjerde sier helsen er så skral
og høire lungen halv fordi han bor i slikt et tall.
Han har en gammel vinterfrakk, på den han går tilkøis
og ligger der og bander denne råtne murstensrøis.
Men det er bare gammelsnakk, det rene skjære tøis!
For da han kom på gamlehjem på landet her ivår,
så blev han syk av lengsel til sin egen muregård,
og han rømte fra sitt fengsel, skjønt han snart er åtti år!
Naturligvis går nogen hen og dør en gang iblandt,
fordi de mangler mat og sol og luft på denne kant -
men det hender jo i andre gårder også, ikke sant?
Nr. 13 er vår egen gård, så gammel og så kjær.
Og så skjønn den er om kvelden, når den stiger lys og svær
frem av mørket med de mange lange vindusraders skjær.
Og da lever denne gården. Den blir festlig som et slott
når der tendes lys i kjøkken og i kammers og i kott!
For vi ånder op i glede når vår arbeidsdag er gått.
Og er det fredags kvelden, kommer Kalsen kanskje full.
Da har han mor't seg kongelig for hele ukens gull -
for han tjener gode penger på å sjaue koks og kull.
Ja, for Kalsen har en ungeflokk, og verden er så trist,
og satan skulle hente den som kom til verden sist:
så tynn og bleik og liten, rent et pust i sivet - pist!
Skjønt verden den var ganske bra dengang man var tilsjøss
og hadde sig en pikelill i hver en havn - å jøss,
da levet ikke Kalsen av å sjaue møkk og bøss!
Og Kalsen tar sin følgesvenn, den sprukne violin,
og spiller op å sailors song om piker og om vin
og hører ikke ungehvin og hyl og kjerringgrin!
Han glemmer jomfru Olsen i etasjen over sig
som alltid holder hus når nogen andre er på snei.
Hun står i avholdslosjen og er surøiet og lei.
Han husker bare alt han så "for hundred years ago",
det store hav som blånet mot den store himmel blå,
hver gyllen dag, hver månenatt - før alle døgn ble grå.
Når Kalsen slik har spilt en stund og grått en liten skvett
så tvinges ofte selv jomfru Olsen til retrett,
for det hender jo hun selv ser livet sånn i blått og violett!
Men gården ellers bryr seg ikke stort om Kalsens violin,
for så mange kan jo klunke litt gitar og mandolin
og ta en vals på trekkspill ved et glass arbeidervin!
Der sisler stekepander fylt med flesk og småmakrell,
og veggene gir gjenlyd av de sultne ungers sprell -
ja gården vår har sangbunn slik en herlig fredags kveld!
Og langt på natten lyder Nr. 13's egen sang.
Den er så høi og munter, men den har en underklang
av redsel for den morgendag som ligger alt på sprang.
Så slukkes vindusradene, og søvnen fanger inn
de barske sinn, de bitre sinn, de trette og de lette sinn.
Og gjennom gatemørket suser nattens tunge vind.
Men det hviskes jo i porten! Og det knaker i en trapp.
Nå, så er det smukke Olga som skal tjene sig en lapp.
Fabrikkens ukelønning er vel oftest nokså knapp.
----
Men ennu våker nogen. Det er ganske unge menn,
som bøjet over bøker leter drømmen frem igjen,
slik den engang strålte om en vismanns gyllne penn!
Denne drøm som natten avler og som dagen slår ihjel,
om Atlantis, Utopia - om en bedre lodd og del
enn et liv, hvor andre eier selv ens hjerte og ens sjel.
Og det raser i de unges bitre hjerte: Våk og lær,
at du klart og nært og koldt igjennom drømmens gyllne skjær
ser veien til et land, hvor Nr. 13 ikke er!
********************************************************
Den ligger inni gaten her, hvor nummer "13" står,
og De kan se hvor svær den er, så langt kvartalet når.
Den største gård i gaten, men det finnes mange fler
i andre gater her i byen, hvis De bare går og ser -
skjønt ingen er så mørk og svart som Nr. 13 mer.
Det finnes mange fler i andre byer her på jord,
det er milevis av gater - der hvor fattigfolket bor -
ja De finner Nr. 13 helst i byers øst og nord.
Det sies tallet 13 er et ondt, uheldig tall,
og gamle Dal i fjerde sier helsen er så skral
og høire lungen halv fordi han bor i slikt et tall.
Han har en gammel vinterfrakk, på den han går tilkøis
og ligger der og bander denne råtne murstensrøis.
Men det er bare gammelsnakk, det rene skjære tøis!
For da han kom på gamlehjem på landet her ivår,
så blev han syk av lengsel til sin egen muregård,
og han rømte fra sitt fengsel, skjønt han snart er åtti år!
Naturligvis går nogen hen og dør en gang iblandt,
fordi de mangler mat og sol og luft på denne kant -
men det hender jo i andre gårder også, ikke sant?
Nr. 13 er vår egen gård, så gammel og så kjær.
Og så skjønn den er om kvelden, når den stiger lys og svær
frem av mørket med de mange lange vindusraders skjær.
Og da lever denne gården. Den blir festlig som et slott
når der tendes lys i kjøkken og i kammers og i kott!
For vi ånder op i glede når vår arbeidsdag er gått.
Og er det fredags kvelden, kommer Kalsen kanskje full.
Da har han mor't seg kongelig for hele ukens gull -
for han tjener gode penger på å sjaue koks og kull.
Ja, for Kalsen har en ungeflokk, og verden er så trist,
og satan skulle hente den som kom til verden sist:
så tynn og bleik og liten, rent et pust i sivet - pist!
Skjønt verden den var ganske bra dengang man var tilsjøss
og hadde sig en pikelill i hver en havn - å jøss,
da levet ikke Kalsen av å sjaue møkk og bøss!
Og Kalsen tar sin følgesvenn, den sprukne violin,
og spiller op å sailors song om piker og om vin
og hører ikke ungehvin og hyl og kjerringgrin!
Han glemmer jomfru Olsen i etasjen over sig
som alltid holder hus når nogen andre er på snei.
Hun står i avholdslosjen og er surøiet og lei.
Han husker bare alt han så "for hundred years ago",
det store hav som blånet mot den store himmel blå,
hver gyllen dag, hver månenatt - før alle døgn ble grå.
Når Kalsen slik har spilt en stund og grått en liten skvett
så tvinges ofte selv jomfru Olsen til retrett,
for det hender jo hun selv ser livet sånn i blått og violett!
Men gården ellers bryr seg ikke stort om Kalsens violin,
for så mange kan jo klunke litt gitar og mandolin
og ta en vals på trekkspill ved et glass arbeidervin!
Der sisler stekepander fylt med flesk og småmakrell,
og veggene gir gjenlyd av de sultne ungers sprell -
ja gården vår har sangbunn slik en herlig fredags kveld!
Og langt på natten lyder Nr. 13's egen sang.
Den er så høi og munter, men den har en underklang
av redsel for den morgendag som ligger alt på sprang.
Så slukkes vindusradene, og søvnen fanger inn
de barske sinn, de bitre sinn, de trette og de lette sinn.
Og gjennom gatemørket suser nattens tunge vind.
Men det hviskes jo i porten! Og det knaker i en trapp.
Nå, så er det smukke Olga som skal tjene sig en lapp.
Fabrikkens ukelønning er vel oftest nokså knapp.
----
Men ennu våker nogen. Det er ganske unge menn,
som bøjet over bøker leter drømmen frem igjen,
slik den engang strålte om en vismanns gyllne penn!
Denne drøm som natten avler og som dagen slår ihjel,
om Atlantis, Utopia - om en bedre lodd og del
enn et liv, hvor andre eier selv ens hjerte og ens sjel.
Og det raser i de unges bitre hjerte: Våk og lær,
at du klart og nært og koldt igjennom drømmens gyllne skjær
ser veien til et land, hvor Nr. 13 ikke er!
********************************************************
Tor Ulven (uten tittel)
Herfra kan du, når løvet er
borte og luften klar, mellom
høyspentmasten og sykehusets
kjempeskorstein (med rødt varsel-
lys for nattefly), få et glimt av
sjøen langt der nede og skip
som lager hvite skumspor, også
om du aldri mer får kjenne
med foten som hanskeløs hånd
og kjønnet som nedadvendt snute
glovarm sand først, kaldt vann siden
****************************************
(fra Uutgravde fløyter)
borte og luften klar, mellom
høyspentmasten og sykehusets
kjempeskorstein (med rødt varsel-
lys for nattefly), få et glimt av
sjøen langt der nede og skip
som lager hvite skumspor, også
om du aldri mer får kjenne
med foten som hanskeløs hånd
og kjønnet som nedadvendt snute
glovarm sand først, kaldt vann siden
****************************************
(fra Uutgravde fløyter)
fredag 13. september 2019
Billy Collins: haiku
Awake in the dark -
so that is how rain sounds
on a magnolia
**************************************
so that is how rain sounds
on a magnolia
**************************************
onsdag 4. september 2019
Einar Skjæråsen: Høstvise
Min elskede! Jeg har en vise å synge
når bladene faller og fuglene drar.
Det sukker i skog etter sang som forstummet,
det mørkner i muld etter grøde som var.
En blekere årstid skal røre vår tinning
med hastige vinger og drivende løv.
September skal gå over jorden og kalle
dens ånde til stillhet, dens hjerte til støv.
En sommer er borte, og ringeren ringer.
Og vinteren venter bak visningens port.
Vi også skal møte vår høst og forarmes.
Vår styrke skal trenges tilbake - og bort.
Og sneen skal falle så stille så stille
- og stemmene dempes i far og i foss.
Og engang - en vårdag - skal knoppene springe
og heggen skal ange, men ikke for oss.
Vi er hos hverandre, mens dagene vendes
mot fjernere himmel og lavere ild
- og alt som har feste og hjem under solen
er med i det store mysteriespill.
Jeg favner din favn og jeg kysser din panne
og har deg med ømmere tanke enn før.
Min elskede; jeg har en vise å synge
når fuglene flokkes og trekkes mot sør.
**************************************************
når bladene faller og fuglene drar.
Det sukker i skog etter sang som forstummet,
det mørkner i muld etter grøde som var.
En blekere årstid skal røre vår tinning
med hastige vinger og drivende løv.
September skal gå over jorden og kalle
dens ånde til stillhet, dens hjerte til støv.
En sommer er borte, og ringeren ringer.
Og vinteren venter bak visningens port.
Vi også skal møte vår høst og forarmes.
Vår styrke skal trenges tilbake - og bort.
Og sneen skal falle så stille så stille
- og stemmene dempes i far og i foss.
Og engang - en vårdag - skal knoppene springe
og heggen skal ange, men ikke for oss.
Vi er hos hverandre, mens dagene vendes
mot fjernere himmel og lavere ild
- og alt som har feste og hjem under solen
er med i det store mysteriespill.
Jeg favner din favn og jeg kysser din panne
og har deg med ømmere tanke enn før.
Min elskede; jeg har en vise å synge
når fuglene flokkes og trekkes mot sør.
**************************************************
torsdag 22. august 2019
J. Mae Barizo: The Women
An evening of expected rain. Out the window clouds lifted
their skirts and the wind poured in. We were the mothers
lingering over the dessert tray, placing the sweets in our
mouths, one by one. We were the soothers and givers,
keepers of children and men. Those days, our skin bunched
up at the bra line, eyelids gathering like crinoline as it folds.
Yet stand there at the table, there was nothing in the world
we were in want of, not even the loves that had escaped us.
Whatever we suffered, we let go of willingly. To know we
were not the same women as before did not pain us. When
the others spoke, their voices swept over us like bees hovering
over lilacs. Outside, lights strobed over the Hudson, we watched
a white boat riding the crest of a wave, headed to sea. We
felt an ache we realized was happiness, almost unbearable.
******************************************************
(fra Poetry, juli/august 2019)
their skirts and the wind poured in. We were the mothers
lingering over the dessert tray, placing the sweets in our
mouths, one by one. We were the soothers and givers,
keepers of children and men. Those days, our skin bunched
up at the bra line, eyelids gathering like crinoline as it folds.
Yet stand there at the table, there was nothing in the world
we were in want of, not even the loves that had escaped us.
Whatever we suffered, we let go of willingly. To know we
were not the same women as before did not pain us. When
the others spoke, their voices swept over us like bees hovering
over lilacs. Outside, lights strobed over the Hudson, we watched
a white boat riding the crest of a wave, headed to sea. We
felt an ache we realized was happiness, almost unbearable.
******************************************************
(fra Poetry, juli/august 2019)
lørdag 17. august 2019
Georg Trakl: Elis
I
Fullkomi er stilla denne gylne dagen.
Under gamle eiker
ser eg deg, Elis, kvila med runde augo.
Deira blå speglar svevnen til dei elskande,
På munnen din
tagnar dei rosute sukkane deira.
Um kvelden dreg fiskaren dei tunge garni.
Ein god gjætar
fører flokken sin langs skogkanten.
Å, kor rettvise, Elis, er dine dagar.
Mjukt sig
den blå stilla i oljetreet på nakne murar,
den døkke songen til ein olding tagnar.
Ein gyllen båt,
Elis, voggar hjarta ditt på einslege himmelen.
II
Eit veikt klokkespel kling i bringa på Elis
um kvelden,
då hovudet hans sig ned på den svarte puta.
Eit blått vilt
forblør i klungerkjerri.
Eit brunt tre stend einstaka att,
dei blå fruktene datt ned.
Teikn og stjernor
glader stilt i kveldstjørni.
Attum åsen er vinteren komen.
Blå druver
drikk um natti den iskalde sveiten
som renn av Elis' krystall-panne
Stødt syng
Guds einslege vind ved svarte murar.
Gjendiktet av Olav H. Hauge
****************************************************
(fra Dikt i umsetjing, 1982)
Fullkomi er stilla denne gylne dagen.
Under gamle eiker
ser eg deg, Elis, kvila med runde augo.
Deira blå speglar svevnen til dei elskande,
På munnen din
tagnar dei rosute sukkane deira.
Um kvelden dreg fiskaren dei tunge garni.
Ein god gjætar
fører flokken sin langs skogkanten.
Å, kor rettvise, Elis, er dine dagar.
Mjukt sig
den blå stilla i oljetreet på nakne murar,
den døkke songen til ein olding tagnar.
Ein gyllen båt,
Elis, voggar hjarta ditt på einslege himmelen.
II
Eit veikt klokkespel kling i bringa på Elis
um kvelden,
då hovudet hans sig ned på den svarte puta.
Eit blått vilt
forblør i klungerkjerri.
Eit brunt tre stend einstaka att,
dei blå fruktene datt ned.
Teikn og stjernor
glader stilt i kveldstjørni.
Attum åsen er vinteren komen.
Blå druver
drikk um natti den iskalde sveiten
som renn av Elis' krystall-panne
Stødt syng
Guds einslege vind ved svarte murar.
Gjendiktet av Olav H. Hauge
****************************************************
(fra Dikt i umsetjing, 1982)
Georg Trakl: Barndom
Hyllen lavar av bær; roleg budde barndomen
i den blå hola si. Yver den kvorvne stigen,
der no brunbleikt villgras viftar,
grundar stille greiner; lauvet susar.
Og blått vatn brusar undar bergi.
Sysvorti klagar veikt. Ein gjætar
fylgjer tagal soli, som rullar frå den haustlege heidi.
Det blå augnebliket er berre sjel.
I skogkanten syner hjorten seg sky, og fredfullt
kviler gamle klokkor og grå grender i dalbotnen.
Frommare ser du no meiningi med dei myrkje åri,
kjøld og haust i einslege rom;
og i den heilage blånen kling lysande steg.
Veikt klirrar eit ope glas; tåror kjem
når du ser den forfalne kyrkjegården på haugen
og minnest gamle legendar; men stundom ljosnar sjeli,
når ho kjem i hug glade menneske, myrkgylne vårdagar.
Gjendiktet av Olav H. Hauge
*********************************************************
(fra Dikt i umsetjing, 1982)
i den blå hola si. Yver den kvorvne stigen,
der no brunbleikt villgras viftar,
grundar stille greiner; lauvet susar.
Og blått vatn brusar undar bergi.
Sysvorti klagar veikt. Ein gjætar
fylgjer tagal soli, som rullar frå den haustlege heidi.
Det blå augnebliket er berre sjel.
I skogkanten syner hjorten seg sky, og fredfullt
kviler gamle klokkor og grå grender i dalbotnen.
Frommare ser du no meiningi med dei myrkje åri,
kjøld og haust i einslege rom;
og i den heilage blånen kling lysande steg.
Veikt klirrar eit ope glas; tåror kjem
når du ser den forfalne kyrkjegården på haugen
og minnest gamle legendar; men stundom ljosnar sjeli,
når ho kjem i hug glade menneske, myrkgylne vårdagar.
Gjendiktet av Olav H. Hauge
*********************************************************
(fra Dikt i umsetjing, 1982)
mandag 12. august 2019
Friedrich Hölderlin: Midtveges i livet
Med gule pæror heng det
og fullt av ville rosor
i sjøen eit land.
De fagre svanor,
og drukne av kyssar
dukkar de hovud
i heilag-nøkternt vatn.
Ve meg, kvar skal eg, når
det vintrast, ta blomane, kvar
ta solskinet
og skugge på jordi?
Murane ris
ordlause, kalde, fløyar
riktar i vinden.
Gjendiktet av Olav H. Hauge
**************************************
(fra Dikt i umsetjing, 1982)
og fullt av ville rosor
i sjøen eit land.
De fagre svanor,
og drukne av kyssar
dukkar de hovud
i heilag-nøkternt vatn.
Ve meg, kvar skal eg, når
det vintrast, ta blomane, kvar
ta solskinet
og skugge på jordi?
Murane ris
ordlause, kalde, fløyar
riktar i vinden.
Gjendiktet av Olav H. Hauge
**************************************
(fra Dikt i umsetjing, 1982)
Friedrich Hölderlin: Mnemosyne (Brot)
Teikn er me, utan meining,
utan kvide er me, og tungemålet vårt
har me gløymt millom framande.
Når det nemleg er strid
om menneski og månane gjeng veldigt
på himmelen, so talar òg
havet og elvar lyt
leita seg veg. Men ein
er utan tvil. Den som
kan brigda det dagleg. Snautt treng
han lover. Og det syng, bladet, og då blakrar eiketre attmed
snøfjelli. For ikkje maktar
dei himmelske alt. Men dei døyelege
når først til avgrunnen. Soleis snur det seg, dvergmålet,
med desse. Lang er
tidi, men det ovrar seg
det sanne.
Gjendiktet av Olav H. Hauge
****************************************************
(fra Dikt i umsetjing, 1982)
utan kvide er me, og tungemålet vårt
har me gløymt millom framande.
Når det nemleg er strid
om menneski og månane gjeng veldigt
på himmelen, so talar òg
havet og elvar lyt
leita seg veg. Men ein
er utan tvil. Den som
kan brigda det dagleg. Snautt treng
han lover. Og det syng, bladet, og då blakrar eiketre attmed
snøfjelli. For ikkje maktar
dei himmelske alt. Men dei døyelege
når først til avgrunnen. Soleis snur det seg, dvergmålet,
med desse. Lang er
tidi, men det ovrar seg
det sanne.
Gjendiktet av Olav H. Hauge
****************************************************
(fra Dikt i umsetjing, 1982)
søndag 11. august 2019
Kjartan Hatløy (uten tittel)
Denne sjåføren hatar å prate
men taxien er snøgg og sikker gjennom novemberlandskapet
det er ikke enno morgon
brumming fra 100 hk. Vidare!
svinga forbi eit høgt rektangelfjell som låg i enden av ein fjords spegel. Vidare!
no medan livet er såpass godt. I ein brå sving vart sjustjernene synlege
frå det heite trygge setet, Pleiadane med den kvitblå refleksjonståka og Merope
så fullt mørker att, trygt det, og kan hende det tryggaste. Frontlysa hastar ivrig fram, sveipar.
Alt ikring veit her kjem menneskelys, her kjem menneskets front farande, menneskelys fangar
opp bleike haugar, fangar inn ei furu, som strekkjer armane dit dei ikkje skulle, og vil stå slik
ei hjortekolle hiv hovduet opp, ein blink fra iris, vidare
så kjem svanelanda fram, eit par mil småsjøar, vatn med grupper av svaner skin i natta,
gruppa og kvar einskild, dei sym seint og og sørgjer for at det vert stilt overalt ikring
svaneauga, eg ser dei ikkje, men dei er komne ned frå ein annan himmel,
dei ser oss som seier vi køyrer, skarpere enn vi trur
dei dukkar den perfekte halsen djupt og hentar opp noko ved ein svart stein, noko verda gjev
berre til desse
****************************************************************************
(fra Menneskedagar, 2018)
men taxien er snøgg og sikker gjennom novemberlandskapet
det er ikke enno morgon
brumming fra 100 hk. Vidare!
svinga forbi eit høgt rektangelfjell som låg i enden av ein fjords spegel. Vidare!
no medan livet er såpass godt. I ein brå sving vart sjustjernene synlege
frå det heite trygge setet, Pleiadane med den kvitblå refleksjonståka og Merope
så fullt mørker att, trygt det, og kan hende det tryggaste. Frontlysa hastar ivrig fram, sveipar.
Alt ikring veit her kjem menneskelys, her kjem menneskets front farande, menneskelys fangar
opp bleike haugar, fangar inn ei furu, som strekkjer armane dit dei ikkje skulle, og vil stå slik
ei hjortekolle hiv hovduet opp, ein blink fra iris, vidare
så kjem svanelanda fram, eit par mil småsjøar, vatn med grupper av svaner skin i natta,
gruppa og kvar einskild, dei sym seint og og sørgjer for at det vert stilt overalt ikring
svaneauga, eg ser dei ikkje, men dei er komne ned frå ein annan himmel,
dei ser oss som seier vi køyrer, skarpere enn vi trur
dei dukkar den perfekte halsen djupt og hentar opp noko ved ein svart stein, noko verda gjev
berre til desse
****************************************************************************
(fra Menneskedagar, 2018)
lørdag 3. august 2019
Kjartan Hatløy (uten tittel)
Lun natt
send oss frå nokre ivrige stjerner, førebels leia av Sirius
gulkvite sommarfuglar flagrar
er med ei gruppe svartrosthannar
deira svev teier spent, dei vil til ein fjern fjord
dei vil til ein morgon berre dei kan skape
fjorden vaker
først når gruppa kjem fram, vert den still
og ikkje einsam
*******************************************
(fra Menneskedagar, 2018)
send oss frå nokre ivrige stjerner, førebels leia av Sirius
gulkvite sommarfuglar flagrar
er med ei gruppe svartrosthannar
deira svev teier spent, dei vil til ein fjern fjord
dei vil til ein morgon berre dei kan skape
fjorden vaker
først når gruppa kjem fram, vert den still
og ikkje einsam
*******************************************
(fra Menneskedagar, 2018)
torsdag 1. august 2019
Tua Forsström (uten tittel)
Jag hittade den gröna skalbaggen
på en cementerad hotellbalkong i
Bratislava. Den låg stilla hopkrupen
kring sig själv. Jag förde den i skuggan
och gav den krystantemerna jag hade fått av
arrangören och vatten att dricka ur min flaska.
Jag sa att jag överger dig inte
Det här livet och reglerna är vad vi har
Flyg iväg på dina grönskimrande
vingar, skynda dig, flyg bort
********************************************
(fra Anteckningar, 2019)
på en cementerad hotellbalkong i
Bratislava. Den låg stilla hopkrupen
kring sig själv. Jag förde den i skuggan
och gav den krystantemerna jag hade fått av
arrangören och vatten att dricka ur min flaska.
Jag sa att jag överger dig inte
Det här livet och reglerna är vad vi har
Flyg iväg på dina grönskimrande
vingar, skynda dig, flyg bort
********************************************
(fra Anteckningar, 2019)
tirsdag 30. juli 2019
Wallace Stevens: Marken klaka. Bladene visne
Han er ikke her, den gamle sol,
er like borte som om vi sov.
Marken er klaka. Bladene visne.
Denne armod er kommet for å bli.
I denne gustne luften står knekte stilker
med armer uten hode. Står med kropper
uten ben eller, for den del, uten hoder.
Står med hoder der et kvalt skrik
ikke er annet enn en bevegelse av tungen.
Snøen gnistrer lik øyne som faller
på bakken og synet blindes av lys.
Bladene fyker og skraper mot marken.
Det er dypt i januar. Himmelen er hard.
Stilkene er frosset fast i isen.
I denne ensomheten, ut av denne rykkende
bevegelsen er det at en stavelse
utstøter sin enstonige forlatthet,
et vintergny av råeste hulhet.
Det er her, i denne armod, vi finner frem
til den reneste kunnskap om godhet.
Kråka ser sliten ut når den letter.
Ondskapen lyser i fuglens øye...
Slår man seg i lag med den karen
skjer det på avstand, i et annet tre.
(gjendiktet av Jan Erik Vold)
**********************************************
(fra Keiseren av iskrem)
er like borte som om vi sov.
Marken er klaka. Bladene visne.
Denne armod er kommet for å bli.
I denne gustne luften står knekte stilker
med armer uten hode. Står med kropper
uten ben eller, for den del, uten hoder.
Står med hoder der et kvalt skrik
ikke er annet enn en bevegelse av tungen.
Snøen gnistrer lik øyne som faller
på bakken og synet blindes av lys.
Bladene fyker og skraper mot marken.
Det er dypt i januar. Himmelen er hard.
Stilkene er frosset fast i isen.
I denne ensomheten, ut av denne rykkende
bevegelsen er det at en stavelse
utstøter sin enstonige forlatthet,
et vintergny av råeste hulhet.
Det er her, i denne armod, vi finner frem
til den reneste kunnskap om godhet.
Kråka ser sliten ut når den letter.
Ondskapen lyser i fuglens øye...
Slår man seg i lag med den karen
skjer det på avstand, i et annet tre.
(gjendiktet av Jan Erik Vold)
**********************************************
(fra Keiseren av iskrem)
Olav H. Hauge: Tid å hausta inn
Desse milde soldagane i september.
Tid å hausta inn. Enno er det tuvor
med tytebær i skogen, njupone rodnar
langs steingardane, netene losnar,
og svarte klasar av bjønnbær skin i kjerri,
trasti leitar etter dei siste vinbæri,
og kvefsen syg ut dei søte plomone.
I kveldingi set eg stigen burt og hengjer
laupen frå meg i skuret. Skrinne bredar
har alt ei tunn breidsle av nysnø.
Etter eg er lagd, høyrer eg dunk av brislingfiskarane,
dei gjeng ut. All natti veit eg dei glid
med sterke ljoskastarar og leitar yver fjorden.
*************************************************
(fra Spør vinden)
Tid å hausta inn. Enno er det tuvor
med tytebær i skogen, njupone rodnar
langs steingardane, netene losnar,
og svarte klasar av bjønnbær skin i kjerri,
trasti leitar etter dei siste vinbæri,
og kvefsen syg ut dei søte plomone.
I kveldingi set eg stigen burt og hengjer
laupen frå meg i skuret. Skrinne bredar
har alt ei tunn breidsle av nysnø.
Etter eg er lagd, høyrer eg dunk av brislingfiskarane,
dei gjeng ut. All natti veit eg dei glid
med sterke ljoskastarar og leitar yver fjorden.
*************************************************
(fra Spør vinden)
Rolf Jacobsen: Tankeløs -
Inne i alle dager er det et lite hjerte
og en åpen hånd.
Kanskje hver dag er et liv for seg.
Morgonen har sin lov og aftenen har sin
og om natten er det en krone av ild over vårt hus
ingen kan nå.
Sommerbekkens lille hvite panne
er full av tanker den ikke kan holde fast på
og hører til en annen verden, krystallren
men flyktigere, alltid musikk.
Grankonglen faller ned som et gonggongslag
og noen netter er fulle av et bronceaktig lys.
Ørreten vandrer i sin elv som et spor
av fruktbarhet dypt i hjertet, den har
en munn som gaper og svelger uten å drikke.
Til denne verden hører også de aldrendes små lykker:
en katt i fanget, lave ord til barn
og alt som vokser, trådene i en vev,
tre fingerspor på vinduene om aftenen,
det er for smått til å nevne men det er
kanskje det lave gresset i vårt liv,
den grønne bekken som skyller om strandens sten
og bekken med den hvite pannen,
tankeløs, full av musikk.
********************************************************
(fra Stillheten efterpå, 1965)
og en åpen hånd.
Kanskje hver dag er et liv for seg.
Morgonen har sin lov og aftenen har sin
og om natten er det en krone av ild over vårt hus
ingen kan nå.
Sommerbekkens lille hvite panne
er full av tanker den ikke kan holde fast på
og hører til en annen verden, krystallren
men flyktigere, alltid musikk.
Grankonglen faller ned som et gonggongslag
og noen netter er fulle av et bronceaktig lys.
Ørreten vandrer i sin elv som et spor
av fruktbarhet dypt i hjertet, den har
en munn som gaper og svelger uten å drikke.
Til denne verden hører også de aldrendes små lykker:
en katt i fanget, lave ord til barn
og alt som vokser, trådene i en vev,
tre fingerspor på vinduene om aftenen,
det er for smått til å nevne men det er
kanskje det lave gresset i vårt liv,
den grønne bekken som skyller om strandens sten
og bekken med den hvite pannen,
tankeløs, full av musikk.
********************************************************
(fra Stillheten efterpå, 1965)
søndag 28. juli 2019
Laura Gilpin: Den tohoda kalven
Når drengane i morgon kjem over denne
vanskapningen av en kalv vil dei slå
avispapir rundt den stakkars kroppen og
bære han med seg til museet
Men i kveld er han lys levande og saman med
mor si langs jordene lengst nord. Det er ein
perfekt sommarkveld: Månen høgt over
frukthagen, vind i graset. Og når han
kiker opp mot himmelen ser han
dobbelt så mange stjerner som alle andre
(gjendiktet av Øystein Hauge)
*****************************************************
(Poesiringen, Facebook 28.07.19)
vanskapningen av en kalv vil dei slå
avispapir rundt den stakkars kroppen og
bære han med seg til museet
Men i kveld er han lys levande og saman med
mor si langs jordene lengst nord. Det er ein
perfekt sommarkveld: Månen høgt over
frukthagen, vind i graset. Og når han
kiker opp mot himmelen ser han
dobbelt så mange stjerner som alle andre
(gjendiktet av Øystein Hauge)
*****************************************************
(Poesiringen, Facebook 28.07.19)
Wallace Stevens: Svart dominans
Om kvelden, foran peisen
ble fargene fra trærne
og fra det falne løvet
gjentatt og gjentatt,
flakkende i rommet
lik løvet selv
som flakket i vinden.
Ja. Men fargen fra de tunge granene
kom skridende inn.
Og jeg husket påfuglenes skrik.
Fargene på deres haler
var lik løvet selv
som flakket i vinden,
i tusmørkets vind.
De feide gjennom rommet
nettopp som de lettet fra granenes greiner
og landet på marken.
Jeg hørte at de skrek - påfuglene.
Var det et skrik mot tusmørket
eller mot løvet selv
som flakket i vinden,
flakket slik flammene
flakket i peisen,
flakket slik påfuglhalene
flakket i den sprakende ilden,
sprakende som granene
fulle av påfuglskrik?
Eller var det et skrik mot granene?
Ut av vinduet
så jeg hvordan klodene samlet seg
lik løvet selv
som flakket i vinden.
Jeg så hvordan natten kom,
kom skridende inn lik fargen fra de tunge granene.
Jeg ble redd.
Og jeg husket påfuglenes skrik.
(gjendiktet av Jan Erik Vold).
***************************************************
(fra Keiseren av iskrem)
ble fargene fra trærne
og fra det falne løvet
gjentatt og gjentatt,
flakkende i rommet
lik løvet selv
som flakket i vinden.
Ja. Men fargen fra de tunge granene
kom skridende inn.
Og jeg husket påfuglenes skrik.
Fargene på deres haler
var lik løvet selv
som flakket i vinden,
i tusmørkets vind.
De feide gjennom rommet
nettopp som de lettet fra granenes greiner
og landet på marken.
Jeg hørte at de skrek - påfuglene.
Var det et skrik mot tusmørket
eller mot løvet selv
som flakket i vinden,
flakket slik flammene
flakket i peisen,
flakket slik påfuglhalene
flakket i den sprakende ilden,
sprakende som granene
fulle av påfuglskrik?
Eller var det et skrik mot granene?
Ut av vinduet
så jeg hvordan klodene samlet seg
lik løvet selv
som flakket i vinden.
Jeg så hvordan natten kom,
kom skridende inn lik fargen fra de tunge granene.
Jeg ble redd.
Og jeg husket påfuglenes skrik.
(gjendiktet av Jan Erik Vold).
***************************************************
(fra Keiseren av iskrem)
lørdag 29. juni 2019
Tarjei Vesaas: Dei levande
Kvelden er ein haustkveld og kvesser sine knivar.
Stjernene blir høge og husa våre varme.
Nakne er vi skapte og natta er vår eiga.
Frosten bur i natta og telen bur i jorda.
Elden bur i menneske og skifter ikkje bustad.
Hjarte bur i natta mellom roser.
(fra Løynde eldars land, 1953)
********************************************
Stjernene blir høge og husa våre varme.
Nakne er vi skapte og natta er vår eiga.
Frosten bur i natta og telen bur i jorda.
Elden bur i menneske og skifter ikkje bustad.
Hjarte bur i natta mellom roser.
(fra Løynde eldars land, 1953)
********************************************
onsdag 19. juni 2019
Joy Harjo: Ørnedikt
Å be om at hele ditt selv åpner seg
for himmelen, for solen, for månen
for én hel stemme som er deg.
Å vite det fins mer
som du ikke kan se, ikke kan høre
ikke kan vite, bortsett fra i øyeblikk som
stadig utvider seg og i språk
som ikke alltid er lyd men andre
sirkler av bevegelse
Som ørnen den søndagsmorgenen
over Salt River.Sirklet i blå himmel
i vind, feide hjertene våre rene
med hellige vinger.
Vi ser dere, ser oss selv og vet
vi må dra omsorg for alt, elske
til det ytterste
Puste inn, vite vi er av
alt dette, og puste, vite
vi er virkelig
velsignet fordi vi
ble født, og snart skal dø innenfor
en sirkel av bevegelse
lik ørnen når den runder av denne morgenen
inni oss
Vi ber om at det vil skje
I skjønnhet
I skjønnhet
Til norsk ved Vibeke Rosenberg
*********************************************************
(fra Mad Love and War, 1990)
for himmelen, for solen, for månen
for én hel stemme som er deg.
Å vite det fins mer
som du ikke kan se, ikke kan høre
ikke kan vite, bortsett fra i øyeblikk som
stadig utvider seg og i språk
som ikke alltid er lyd men andre
sirkler av bevegelse
Som ørnen den søndagsmorgenen
over Salt River.Sirklet i blå himmel
i vind, feide hjertene våre rene
med hellige vinger.
Vi ser dere, ser oss selv og vet
vi må dra omsorg for alt, elske
til det ytterste
Puste inn, vite vi er av
alt dette, og puste, vite
vi er virkelig
velsignet fordi vi
ble født, og snart skal dø innenfor
en sirkel av bevegelse
lik ørnen når den runder av denne morgenen
inni oss
Vi ber om at det vil skje
I skjønnhet
I skjønnhet
Til norsk ved Vibeke Rosenberg
*********************************************************
(fra Mad Love and War, 1990)
tirsdag 18. juni 2019
Keiserinne Michiko: waka
for en stund til
beslutter jeg å leve mitt liv
hver rose i hagen
så fredelig og vakker
i det svinnende skumringslyset
*************************************
beslutter jeg å leve mitt liv
hver rose i hagen
så fredelig og vakker
i det svinnende skumringslyset
*************************************
fredag 14. juni 2019
Wislawa Szymborska: Inn i arken
Et uopphørlig regn har nettopp begynt å falle
Inn arken, for hvor kan man ellers dra:
alle dikt for en enkelt stemme,
private triumfer,
unødvendige talenter,
raus nysgjerrighet,
kortlivet sorg og frykt,
iver etter å se tingene fra alle seks sider.
Elvene vokser og går over sine bredder.
Inn i arken: alle sjatteringer og halvtoner,
detaljer, ornamenter og innfall,
latterlige unntak,
bortglemte tegn,
talløse graderinger av fargen grå,
spill for spillets egen skyld,
og muntre tårer.
Så langt øyet kan se er det vann og en disig horisont.
Inn i arken: planer for en fjern framtid,
glede over forskjellighet,
beundring for den som er bedre,
valgfrihet uten å måtte velge mellom to,
utslitte skrupler,
tid til å tenke seg om,
og troen på at alt dette
nok vil komme godt med, en eller annen gang.
Til glede for de barn vi fortsetter å være,
har eventyrene en lykkelig utgang.
Det er den eneste slutten som duger, også her.
Regnet vil stoppe, bølgene vil klinge ut,
skyene vil sprekke opp med klar himmel bak,
og de vil igjen bli det skyer burde være:
opphøyde og ganske lette til sinns
med likheter hos jordiske ting
som nå tørker i solen -
lykkeberusede små øyer,
sauelam,
blomkålhoder,
rene bleier.
Oversettelse via engelsk: Thor Henriksen
**************************************************
(fra View With a Grain of Sand: Selected Poems)
Inn arken, for hvor kan man ellers dra:
alle dikt for en enkelt stemme,
private triumfer,
unødvendige talenter,
raus nysgjerrighet,
kortlivet sorg og frykt,
iver etter å se tingene fra alle seks sider.
Elvene vokser og går over sine bredder.
Inn i arken: alle sjatteringer og halvtoner,
detaljer, ornamenter og innfall,
latterlige unntak,
bortglemte tegn,
talløse graderinger av fargen grå,
spill for spillets egen skyld,
og muntre tårer.
Så langt øyet kan se er det vann og en disig horisont.
Inn i arken: planer for en fjern framtid,
glede over forskjellighet,
beundring for den som er bedre,
valgfrihet uten å måtte velge mellom to,
utslitte skrupler,
tid til å tenke seg om,
og troen på at alt dette
nok vil komme godt med, en eller annen gang.
Til glede for de barn vi fortsetter å være,
har eventyrene en lykkelig utgang.
Det er den eneste slutten som duger, også her.
Regnet vil stoppe, bølgene vil klinge ut,
skyene vil sprekke opp med klar himmel bak,
og de vil igjen bli det skyer burde være:
opphøyde og ganske lette til sinns
med likheter hos jordiske ting
som nå tørker i solen -
lykkeberusede små øyer,
sauelam,
blomkålhoder,
rene bleier.
Oversettelse via engelsk: Thor Henriksen
**************************************************
(fra View With a Grain of Sand: Selected Poems)
tirsdag 4. juni 2019
Tor Ulven (uten tittel)
Herfra
kan jeg se skogbrynet
skarpt
mot junihimmelen, det er
kveld. Trærne glir sakte
inn i hverandres
mørke. Dagen glir
med planetene
fra grønt
mot svart.
Jeg må igjennom mine egne øyne
til mørket
og stillheten
på den andre siden av dem.
Men hvem kan si
forskjellen
mellom svart og grønt?
Hvem lever
og rører seg
i hendene dine
når du gransker dem i lyset
en kort stund?
Mange. De samme
som aldri
har eksistert.
Hvem finnes og finnes
ikke, akkurat
nå?
Skogen lever.
Du kan kjenne lukten
av granbar
midt på natten. Vinden
suser
i deg. I oss
**********************************
(fra Etterlatte dikt, 1996)
kan jeg se skogbrynet
skarpt
mot junihimmelen, det er
kveld. Trærne glir sakte
inn i hverandres
mørke. Dagen glir
med planetene
fra grønt
mot svart.
Jeg må igjennom mine egne øyne
til mørket
og stillheten
på den andre siden av dem.
Men hvem kan si
forskjellen
mellom svart og grønt?
Hvem lever
og rører seg
i hendene dine
når du gransker dem i lyset
en kort stund?
Mange. De samme
som aldri
har eksistert.
Hvem finnes og finnes
ikke, akkurat
nå?
Skogen lever.
Du kan kjenne lukten
av granbar
midt på natten. Vinden
suser
i deg. I oss
**********************************
(fra Etterlatte dikt, 1996)
fredag 3. mai 2019
Kobayashi Issa: haiku
urørleg
lar han snøen falle
føllet på beitemarka
******************************************
(gjendiktning til norsk av Helge Torvund, Faceboo 03.05.2019)
lar han snøen falle
føllet på beitemarka
******************************************
(gjendiktning til norsk av Helge Torvund, Faceboo 03.05.2019)
onsdag 1. mai 2019
Eldrid Lunden (uten tittel)
Relieff frå Catalhöyuk i Anatolia ca. 7000 f.Kr.
To leopardar står med hovuda mot kvarandre
Hodyret har hengemage etter mange fødslar
og eit svart band kring venstre framfot
Hanen har eit svart band kring venstre
bakfot, og eitt kring halen
Begge har auge i alle fire potane
Begge har slangehovud i haletippen
Hannen har eitt par opne augei hovudet og
eitt par lukka, eller blinde
Hodyret har to par opne auge
******************************************
(fra Det er berre eit spørsmål om tid, 2018)
To leopardar står med hovuda mot kvarandre
Hodyret har hengemage etter mange fødslar
og eit svart band kring venstre framfot
Hanen har eit svart band kring venstre
bakfot, og eitt kring halen
Begge har auge i alle fire potane
Begge har slangehovud i haletippen
Hannen har eitt par opne augei hovudet og
eitt par lukka, eller blinde
Hodyret har to par opne auge
******************************************
(fra Det er berre eit spørsmål om tid, 2018)
søndag 21. april 2019
Sigmund Løvåsen: Småbrukarens kjærleiksdikt
Om dagen er vi såmenn som går over åkrane
Om natta spirene som ventar på lys og varm jord
Vi svevar nakne og skitne i måkesvermen bak plogen
Vi knusar kvart bein i kroppana våre under steinlass i ura
I nettene polerer vi angsten mot slipessteinen
Saman er vi varmen i den gjæra møkkadungen, grå damp av metan og
ammoniakk som siv mot himmelen i frostmorgonen
Vi skrik i tomme låvar med katedralklang
Vi elskar i mold og frø og kjøt og sleiker kroppane våre reine som katten
Saman helsar vi den nye dagen velkommen med trommelens song over
steinete åker.
************************************************************
(fra Med øksane dei haustar inn, 2018)
Om natta spirene som ventar på lys og varm jord
Vi svevar nakne og skitne i måkesvermen bak plogen
Vi knusar kvart bein i kroppana våre under steinlass i ura
I nettene polerer vi angsten mot slipessteinen
Saman er vi varmen i den gjæra møkkadungen, grå damp av metan og
ammoniakk som siv mot himmelen i frostmorgonen
Vi skrik i tomme låvar med katedralklang
Vi elskar i mold og frø og kjøt og sleiker kroppane våre reine som katten
Saman helsar vi den nye dagen velkommen med trommelens song over
steinete åker.
************************************************************
(fra Med øksane dei haustar inn, 2018)
mandag 11. mars 2019
Edvard Hoem: Svanene
I vika langt mot vest, langs haustmørk strand
kjem svanene igjen, eg ser det no.
Dei duvar lydlaust like attmed land,
og speglar seg når sjøen stig mot flo.
Eg har sett pine skjera andeltstrekk
Eg har sett folk ta avskil utan red
høyrt dører smelle, bilar køyre vekk,
men no kjem svanene og slår seg ned.
Det var ei verd, ein kyst, der langt mot nord,
ein slik klar vinterdag, eg var på veg,
eg gjekk og såg mot botnen av ein fjord
og høyrde vengesus som nærma seg.
Så vart det stille. Det gjekk mange år.
No høyrer eg på nytt at venger slår.
****************************************
(fra Kristusfigurasjonar, 2003)
kjem svanene igjen, eg ser det no.
Dei duvar lydlaust like attmed land,
og speglar seg når sjøen stig mot flo.
Eg har sett pine skjera andeltstrekk
Eg har sett folk ta avskil utan red
høyrt dører smelle, bilar køyre vekk,
men no kjem svanene og slår seg ned.
Det var ei verd, ein kyst, der langt mot nord,
ein slik klar vinterdag, eg var på veg,
eg gjekk og såg mot botnen av ein fjord
og høyrde vengesus som nærma seg.
Så vart det stille. Det gjekk mange år.
No høyrer eg på nytt at venger slår.
****************************************
(fra Kristusfigurasjonar, 2003)
lørdag 23. februar 2019
Gunnar Björling: Idag är ingen dag
Idag är ingen dag
idag är tyst, och ljus
och döda männer talar
det är lite svårt
och bittert mycket
idag är tyst, och ljus
och döda männen talar
idag är tyst, och ljus
ljus är mina stränder
havoch vad där ovan
ljus
och ljus kring flugan i mitt rum
kring fönsterna
kring detta fönsterhavets rum
idag är tyst och ljus
omkring mitt rum
**********************************
(fra Ohjälpligheten, 1943)
idag är tyst, och ljus
och döda männer talar
det är lite svårt
och bittert mycket
idag är tyst, och ljus
och döda männen talar
idag är tyst, och ljus
ljus är mina stränder
havoch vad där ovan
ljus
och ljus kring flugan i mitt rum
kring fönsterna
kring detta fönsterhavets rum
idag är tyst och ljus
omkring mitt rum
**********************************
(fra Ohjälpligheten, 1943)
lørdag 9. februar 2019
Claribel Alegría: Oppsummering
I de treogseksti åra
jeg har levd
er noen øyeblikk elektriske
mine lykkelige føtter
når jeg plasker i sølepytter
seks timer i Machu Picchu
summingen fra telefonen
mens jeg ventet på min mors død
de ti minuttene det tok
å miste jomfrudommen
den hese stemmen
som erklærte attentatet
på erkebiskop Romero
femten minutter i Delft
min datters første skrik
jeg vet ikke hvor mange år i lengsel
etter folkets frigjøring
noen udødelige dødsfall
øynene til det sultende barnet
øynene dine som bader meg i kjærlighet
en forglemmegei-kveld
trangen til å forme meg
til et dikt
en gråt
et stenk av skum
*********************************************************
oversatt fra engelsk av Vibeke Rosenberg
jeg har levd
er noen øyeblikk elektriske
mine lykkelige føtter
når jeg plasker i sølepytter
seks timer i Machu Picchu
summingen fra telefonen
mens jeg ventet på min mors død
de ti minuttene det tok
å miste jomfrudommen
den hese stemmen
som erklærte attentatet
på erkebiskop Romero
femten minutter i Delft
min datters første skrik
jeg vet ikke hvor mange år i lengsel
etter folkets frigjøring
noen udødelige dødsfall
øynene til det sultende barnet
øynene dine som bader meg i kjærlighet
en forglemmegei-kveld
trangen til å forme meg
til et dikt
en gråt
et stenk av skum
*********************************************************
oversatt fra engelsk av Vibeke Rosenberg
lørdag 26. januar 2019
Kjartan Hatløy (uten tittel)
Så mange slags syn vert å sjå frå vindaugsglaset
medan kjøleskapet lågt brummar frå staden sin
frå høgdene sine skråar to rader gråbrune fjell ned i vest og slepp
til ein fjord, ein som lever stund for stund
i skymingslys ei stor stille. Ingen
nyttar den raude krakken
nett då
eit grått lasteskip
lydlaust
sig frå nord, veltar kalde bylgjer
mot vest og mot aust
****************************************************************************
(fra Dikt i samling, 2017)
medan kjøleskapet lågt brummar frå staden sin
frå høgdene sine skråar to rader gråbrune fjell ned i vest og slepp
til ein fjord, ein som lever stund for stund
i skymingslys ei stor stille. Ingen
nyttar den raude krakken
nett då
eit grått lasteskip
lydlaust
sig frå nord, veltar kalde bylgjer
mot vest og mot aust
****************************************************************************
(fra Dikt i samling, 2017)
lørdag 19. januar 2019
William Stafford: Why I Am Happy
Now has come, an easy time. I let it
roll. There is a lake somewhere
so blue and far nobody owns it.
A wind comes by and willow listens
gracefully.
I hear all this, every summer. I laugh
and cry for every turn of the world,
its terribly cold, innocent spin.
That lake stays blue and free; it goes
on and on.
And I know where it is.
***************************************
roll. There is a lake somewhere
so blue and far nobody owns it.
A wind comes by and willow listens
gracefully.
I hear all this, every summer. I laugh
and cry for every turn of the world,
its terribly cold, innocent spin.
That lake stays blue and free; it goes
on and on.
And I know where it is.
***************************************
Abonner på:
Innlegg (Atom)