Geir Halnes: (uten tittel)

hjernen lignet blomkål
da måtte også andre ting ligne hjernen og blomkål
noe annet ville vært for tilfeldig

og visst fantes felles mønstre
i hjernebarkens folder, elveformasjoner
forgreiningene i trær, galaksenes spiralarmer

det optimale abstraksjonsnivået lå et sted
mellom det generelle, som var uten innhold
og det spesifikke, som var uten mening

der kunne hele verden være en stor hjerne
vi alle bodde i, var ikke det
til å føle seg hjemme av?

to snegler som berørte hverandres følehorn
berørte oss, en måke fløy forbi
som friheten selv

leppene våre
kunne forme synapser


*******************************************************

(fra Mor Rom, 2017)

Inkan: Marta-vandring

Jag fångar ljus
inne i skuggan
Bakom min rygg
seglar stora moln
ensamme skepp över himlen

Vil du dela
mitt bröd med mig
i ett tomt rum
En kort stund
innan natten kommer


******************************************************

(Diktkammeret, 14.9.2005)

Casper André Lugg (uten tittel)

øyne med blader øyne vind gress
overalt hvor en samtale finner sted
har vann rent i forveien


****************************************

(fra Tilgi det virkeliges blomstring, 2018)

Casper André Lugg (uten tittel)

seljas tusen små berøringspunkter
mot alt som himmel senker seg
og kommer nær
tilgivelse er ikke en handling
lukten av sevje


*****************************************

(fra Tilgi det virkeliges blomstring, 2018)

Terje Tørrisplass: I vind og regn

Dei kom frå Numedal.
Hadde gått over fjellet i vind og regn.
Mor stod i budøra
og ønskte slekta velkomen.
Det rant frå regnfrakkane deira.
Gråe andlet lyste under sydvesten.

Med frosne nevar
strekt mot omnsvarmen, fortalde dei
om vierkjerr til livet, seige stigningar
opp frå Børgegrammin. Den harde blåsten
innpå Reinsjøfjell.

Skumkvite jaga bølgjene over fjellvatna.
Flaumdigre bruste bekkane.
Svaa sleipe for sjel og støvlar.
Slik vart fjellet fortalt.
Vidsynet i tidlause glimt
når skodda dreiv bort over høgdene.

Eg sat under parafinlampa.
Dagen skrådde mot kveld..
Eg var ti år, lytta til fjellets forteljingar.
Regnet brant i blodet. Vinden brant.
Fjellet skein i meg.

Alt som lever og skin i årene
går ein inn i. Bergar seg gjennom.
Finne vegen når det rivnar.
Finne ly innmed hamrane. Finne bua
i vind og regn.

Gå over fjellet!
Det er det som gjeld.
Og eg gjekk. Gjekk i timar
og dagar. Gjekk i veker.
Gjekk i månadar og år.

Var våk over vardane
var ramn, var skarrande rypestegg.
Strauk gjennom vierkjerra.
Kraup inn under berghamrane.
Krinsa rundt toppane.
Fann vidsynet, fagna synsranda
gjennom skoddeauget.

Vil du gå med meg
i vind og regn, ropte eg.
I vind og regn, i vind regn, kauka ho.

Hitetter nattane. Bortetter nattane.
Brått nær, brått langt borte
Brått mi, brått ein annans.
Alltid i mine draumars lengt.
Aldri i mine dagars ro.

*************************************************************************

(Facebook, 19.11.18)

(Chris Bushe, Winter Gorse, the Hill of Fayre)

Fuskefanten: bare en liten ting før vi dør

snart skal vi alle dø
men la oss gi oss litt tid før vi går igang
det har ingen hast
døden kan alltids vente en dag eller to
mens vi gjør klar bombekasterne
lader haubitserene
klargjør klasebombene og fallukene
kom, la oss marsjere, la oss gå ombord,
bemanne krysserne
la bombeflyene ta av
la oss myldre over jorden
la oss sverme over himmelen
la våre armadaer fylle horisonten
kom! la oss bombardere verden med skjønnhet
la oss fyre torpedoer av medmenneskelighet
mot kapitalismens grå skutesider
la oss starte en gjengjeldelseskrig
med mellomdistanseraketter av kjærlighet

snart skal vi alle dø
det er sant, men la oss i det minste ta oss tid
til å innkalle snikmorderne
påkalle Familiene, gni på ringen
kall Ordenen til aksjon
la oss stable på beina en
konspirasjon av nestekjærlighet
la oss lokke grensevokterne inn
i et bakholdsangrep av tillit
kvele grinebiterne bakfra med en klem
la oss dolke skeptikerne i ryggen med godhet

det er nytteløst, vi kommer ingen vei
men snart skal vi alle dø
gledespikene, grinebiterne
aksjemeglerne og presidentene
og jeg vet hvilken begravelse
jeg vil prioritere
men hvem vet
hvem vet om ikke en plutselig og fatal
mutasjon fører til en ukontrollerbar spredning
av godt humør, et ebolautbrudd av lystighet
som brer seg
gjennom regjeringskontorer og børser
hvem vet om ikke kvartalsprognosene
plutselig infiseres av spontane kruseduller
ikke vet jeg, men jeg vet
at vi alle snart skal dø
og jeg vet at før vi kommer så langt
har vi enda litt tid

så hvorfor ikke la oss fyre
med digre kubber av ømhet
fylle atmosfæren med massive skyer av godhet
la den regne over oss og spre seg i marken
som en hengemyr av gode tanker
ja, de vil protestere
de vil kalle til kamp;
"let the Trumpet's play"
og vi skal smile, vi
skal smile i vårt indre
og vente på at murene skal rase
slik det er forutsagt
vente på at velviljen
skal bryte gjennom bymurene
flomme inn over oss og lyse fred over gatene
brøyte brede avenyer for barnevognene
spre ustoppelige frø av godt humør
i rådhuskjellere og bakgater

men før vi kommer så langt
skal store menn med nesten naturlig hår
gripe mikrofonstativene
for å rope sine advarsler
og vi skal sende våre frontsoldater
i møte med dem;
komikerne, kunstnerne, førskolelærerne
og vi skal pepre dem
med maskingeværsalver av morsomheter
til de griper etter ordbøkene
med never som er for grove til å bla
vi skal beleire dem med omsorg
beskyte dem med estetikk
de kommer ikke til å forstå hva som traff dem
de skal ikke skjønne bæret
og når forvirringen er total
skal vi stille oss på det laveste punktet vi kan finne
gripe den aller minste roperten
og rope til dem, så stille vi kan:
du må snakke lavere, vi kan ikke høre deg!

**************************************************************

(Diktkammeret, 13.11.2018)

Bertolt Brecht (uten tittel)

Alltid
når jeg ser på den mannen
han har ikke drukket og
han har beholdt den gamle latteren sin
tenker jeg: Det går bedre.
Våren kommer: en fin tid kommer.
Tiden som har gått
har vendt tilbake.
Kjærligheten begynner på nytt, snart
er alt som før.

Alltid
når jeg har snakket med ham
han har spist og drar ikke
han snakker med meg og
har ikke hatten på
tenker jeg: Det blir bra.
Den vanlige tiden er omme.
Man kan snakke med
et menneske, han lytter.
Kjærligheten begynner på nytt,
snart er alt som før.

Regnet
vender ikke tilbake til himmelen.
Når såret
ikke smerter lenger
gjør arret det.

*******************************************

(Gjendiktet av Johann Grip,
fra Landskap i eksil)

Federico García Lorca: Perspektiv

Inni auga mine
opnar seg den stengde songen
til såkorna
som aldri fekk bløme.

Dei drøymer seg alle ein slutt
som er ulik, men like uverkeleg.
(Kveiten drøymer om svære
blomar i variantar av gult.)

Dei drøymer om underlege
eventyr av skugge.
Om uoppnåelege frukter,
om temde vindar.

Ikkje eitt korn kjenner seg sjølv.
Blinde og villfarne er dei,
og vondt gjer duftene i dei,
innestengde for alltid.

Kvart korn tenkjer seg
eit slektstre
som dekker heile himmelen
med stilkar og klasar.

I lufta strekker seg
ufattelege vegetasjonar.
Greiner svarte og store,
og oskefarga roser.
Månen, nesten drukna
i blomar og i greiner,
forsvarar seg med strålane
som ein sølvfarga blekksprut.

Inni auga mine
opnar seg den stengde songen
til såkorna
som aldri fekk bløme.


*****************************************************

(Gjendiktet av Tove Bakke og Ragnar Hovland
fra Grøn vil eg ha deg grøn, Dikt i utval)

Svanhild Amdal Telnes: Det siste polaroidbiletet, 1995

Far ser seg ikkje tilbake.
Han går rank, no.

Ber himmelen
som ein høvdings hatt.

Det magre skylaget
som kniplingskjolen
i dåpen

Eg står att,
og ser soli i nakken hans,
ber dagane utan far.

***************************************

(fra Om nettene brukar mor dråpeteljar)

Rolf Jacobsen: Brev til lyset

Morgenens papir er veldig foldet ut
på jorden, det er en ny dag
og en traktor som alt er fremme med sin
klumpete neve
og skriver et brev til lyset, hver bokstav
brummer den høyt for seg selv, for det har
meget å si
at alt kommer med, både tordnen og biene,
maurveien som har strukket ut sin lille
silkefot i gresset, vår fred
og den uro vi har med alt, skal den ha med.

Store fuktige linjer og en langsom hånd
som ryster svært men nu er alt sagt,
siden er full og alt legges åpent frem
som et brev til ingen, plogenes brev
til lyset som den kan lese som vil.

**************************************************

Bertolt Brecht: Og jeg tenkte alltid

Og jeg tenkte alltid: Det må klare seg
med de aller enkleste ordene. Når jeg forteller hva som er
må alles hjerter revne.
At du går under hvis du ikke vegrer deg
det vil du jo innse.

********************************************************

(fra Landskap i eksil)

Nordahl Grieg: En tysk arbeider

Dikt til Arbeidertribunens 1. mai-fest 1937

Det er kveld.

Han har vasket sig efter arbeidet og spist.
Han er blitt sittende ved bordet,
trøtt, bøiet.

Drønnet av storbyen dirrer i vinduet.

I rummet ved siden av sutrer en unge.

For tre uker siden hørte han menn storme dit inn.
Han satt som nu
her ved bordet,
kanskje med knyttede never,
og gjorde ingenting.

Blodig og bevisstløs haltes en mann ned trappene,
Gustav, kameraten hans.
Ham selv har de ikke tatt.
Han var flinkere
til å holde ansiktet lukket
og hatet på plass,
stumt
i hjertet.

Så sitter han her, trygt,
og hører ungen til den nye leieboeren sutre,
mens timene går.
Dette er da fred?
Er det annet å ta seg til?
Hvorfor skal han gå ut,
ut til en verden som ikke er hans?
Bedre å sitte her
og glane på den grå, skitne veggen.
Den sier ihvertfall sannheten,
for helvete.
Sånn var det det gikk.

De tapte,
han og kameratene,
alt de trodde på,
tapte.

Og ute i verden
taper de ogå.
Avisene,
radioen
sier det hver dag.

For kort eller lenge,
det vet ingen.
Nu er det å stå dagen lang ved maskinen
og la kreftene bli pint ut av kroppen,
uten et håp,
uten en drøm.

Veggen derborte er ikke dum;
grå og skitten
forteller den om livet som venter ham.
Hvad er klokken?
Tre timer har han sittet her.
Slik er det kveld efter kveld.

Han reiser sig og slår radioen på,
kanskje er det musikk,
noe å flykte til,
noe å lyve sig vekk i.
Nei.
En stemme brøler ut i eteren
om hvordan alt han håpet på
dagstøtt knuses i verden.
Han vil ikke høre mer,
det er sant kanskje,
de sier det samme hver kveld.

Han begynner å skru vekk
fra den rå, skingrende røsten som håner ham,
da hører han en annen stemme
som stiger og blir sterkere,
hvad er det den sier,
midt i Berlin:
Genosse,
kamerat.

Manden som lytter
hvitner,
det ordet blir de pint for og slått ihjel for,
han demper ned radioen,
men stemmen hvisker til ham,
og han hvisker tilbake:
Genosse,
kamerat.

Det er bølgelengde 29,8
som taler over et stumt og kuet land
og dette er dens ord:

"Vi taper ikke, vi seirer.
Slo de oss ned i blod
en ting kan de aldri drepe:
vårt hjertes brennende tro.
Dette er Tysklands stemme,
kamerat, den er også din,
millioner er med oss, - husk det,
før de får peilet oss inn!

Hver aften fra nu skal vi sende,
vi er kanskje hundre menn,
og gripes de niognitti,
skal én bli betandig igjen
og dør også han - kamerater,
husk dette vi har å si:
vi taper ikke, vi seirer,
vår tro skal kjempe oss fri.

Vi vil ikke ut for å drepe
livet på jorden er ett
Grønt står kornet i solen
på markene i Sovjet.
Det er våre brødre som bygger
sitt frie, rumslige hjem,
de taper ikke, de seirer,
og vi står sammen med dem.

Nu blør de frie i Spania.
Tyskerne myrdet dem ned.
Men Junkersflyenes ofre
er dem vi er landsmenn med.
Hilsen og mot til alle
som kjemper frihetens strid!
De taper ikke, de seirer!
Fascismens grav blir Madrid.

Nu er Gestapo på sporet,
men lytt hver eneste kveld.
Vi skal bevæpne dere
med sannhet - bruk våpenet vel!
Vi taper ikke, vi seirer.
Vi sender ikveld fra Stettin.
Imorgen kanskje fra München,
eller - hvem vet - fra Berlin."

Stemmen er borte,
hujende Hitlersendere
døiver den.
Men en mann står tilbake,
med et nytt lys over sitt ansikt,
på et fatt'slig rum i Berlin,
det er videt ut,
det er verden.

"Vi taper ikke, vi seirer.
Hver den må seire som vet
at selv i det dypeste øde
fins ikke ensomhet.
Ukjente kamerater
er med oss der hvor vi går,
en hær som kjemper på jorden
til engang den er blitt vår."

***************************************

(fra Samlede dikt)

Tor Ulven (uten tittel)

Strykekvartett
for halvt nedgravde instrumenter
langt inni skogen
den grønne.
Av bark og humus, musikerne,
lar seg tålsomt oppløse
i regnet, når spillet
har vendt tilbake
til stillheten
det kom fra.

*****************************

(fra Etter oss, tegn)

Rune Christiansen: Et vennskap

Det var glansen av høst i alle ting
som bragte oss tilbake til det stedet
der vi var hjemsøkt av opprinnelse,
og bak drivhusene, inntil muren som holdt
kirkegården i live, ved en port dekket av sol,
forstod vi at selv barndommen var forandret: kastanjer
og helligdager, hårstrikk og ensomhet,
alt var forlatt, selv himmelen langs åsryggen
hadde glemt sitt utgangspunkt,
og det lille som ennå lyste var av gress.
Vi vokste opp her, lettsindige osv.,
en trekrone vaiet, et eple løsnet,
men vi erstattet ingenting, og ingenting erstattet oss.
Glans av høst likevel, langs de forsømte stiene,
gjennom skogholtene og under rislende løvverk
der navnene våre blusset opp,
og barmhjertigheten holdt ut,
foreløpig, for alltid.

*************************************************

(fra Jeg har tenkt meg til de elysiske sletter)

Jan Erik Vold (uten tittel)

                                mildere nå, mildere
av seg, mildere det hele, poeten
tenker på kurver, milde myke kurver nå, slik
pikerygger står i svai, slik omrisset går rundt syrinblad
i spenst, svaberg - slik er de blitt
av bølgene, av istiden, sinuskurve
er det peneste navn jeg vet
på kurver men min favorittkurve
er ingen sinuskurve min favorittkurve
er sprekken i ruta til Hammerstad, jeg går ofte forbi
under der, Johannes Bruns gate 12 A, annen etasje, rett over
hjemmebakeriet, et soveværelsesvindu - det vet
jeg, jeg har selv hørt hjemme der fra jeg var null
til jeg var seksten, sprekken i ruta
var der dengang også, ingen trekkfull sprekk med andre ord
men en myk slyngende kurve, en lavt liggende S
kan man tenke seg, ovarennet i en hoppbakke
kan man tenke seg, jeg
tenker meg kurven, den er markert med et punkt
i ovarennet, trolig der steinen traff
som i sin tid kan ha forårsaket sprekken, jeg har selv
hengt ut av vinduet og blåst såpebobler
av trådsnelle og filosofert over gaten
i ung alder, sett boblene stige til værs i de nydeligste
sjatteringer av farge og lys, noen store noen små noen
kjempestore, roterende omkring der ute
som et annet univers, tenkte jeg, kanskje også vårt solsystem,
våre kloder og planeter er såpebobler
blåst ut av en annen tiåring tenkte jeg, i et annet
soveværelsesvindu, det plutselige opphør av en boble
er et punkt
man aldri siden helt har kunnet
slippe, kanskje derfor denne mildhet, dette behov
av mildhet nå overrumplende innfridd
ved forbipasseringen under Hammerstads
soveværelsesvindu det ytterst til høyre, jeg tenker meg
sprekken som profilen
av en Buddhas mave, en Buddha
bikket fremover, med kroppen svevende høyt og blikket
skrått ned mot fortauets
mennesker, Buddha - guden, stormavet og
overbærende, taus, uvirksom udynamisk uutgrunnelig
men dog vennlig stemt har jeg alltid
hatt det for meg, guden for det MULIGE
liv, det glade liv, det umulige
LIV, guden for aksept
og dementi på samme tid! fremkommet
ved et steinkast - gjerne for meg! jeg hilser deg
med ærbødighet og kjenner
dine milde øyne falle over skuldrene mine
på vei mot neste nødvendighet, jeg kjenner din maves kurve
svaie i min egen kropp, jeg trekker pusten
dypere og kjenner at det skal nok gå, ja
det skal nok gå, denne gang også.

***********************************************************

(fra Mor Godhjertas Glade Versjon. Ja)

Robert Bly: Stele sukker frå borga

Vi er fattige studentar som studerer glede etter skuletid.
Vi er som desse fuglane i dei indiske fjella.
Eg er ei enkje med eit barn som si einaste glede.

Det einaste som fyller det maurforma hovudet mitt
Er bygningsmannen si teikning av eit sukkerslott.
Å klare å stele berre eit sukkerkorn av glede!

Nett som ein fugl, flyg vi ut av mørkret og inn i hallen
Som er opplyst av song, før vi flyg ut att.
Å verte stengd ute frå den varme hallen er også glede.

Eg er ein treiging, ein dagdrivar, ein tosk. Men eg kan
Aldri få lese nok om dei som fekk sjå eit glimt
Av Ansiktet, og som tjue år seinare møtte døden i glede.

Det gjer ikke noko at du seier at du snart skal døy.
Sjølv i lyden av ordet snart, høyrer eg
Ordet du som innleier kvar setning av glede.

"Du er ein tjuv!" sa dommaren. "Få sjå hendene
Dine!" Og retten fekk sjå dei trælete hendene mine.
Dei dømde meg til tusen år i glede.


Gjendiktet av Odd Goksøyr

*****************************************************

(fra My Sentence Was a Thousand Years of Joy)

Pablo Neruda: Å tie stille

Nå teller vi til tolv
og alle er stille
for en gangs skyld på jorden,
la oss ikke snakke et språk;
la oss stoppe opp litt,
og ikke bevege oss så mye.

Det vil være et sjeldent øyeblikk
uten mas, uten motorer:
vi vil alle være sammen
i en plutselig underlighet.

Fiskerne i det kalde havet
vil ikke skade hvaler
og mannen som samler salt
vil ikke se på sine såre hender.

De som planlegger grønne kriger,
kriger med gass, kriger med ild,
seiere uten ovelevende,
vil kle seg i rene klær
og gå med sine brødre
i skyggen, uten å gjøre noe.

Hva jeg ønsker må ikke forveksles
med fullstendig uvirksomhet.
Det handler om livet...

Hvis vi ikke var så opptatt
av alltid å gå framover,
og for en gangs skyld gjør ingenting,
kanskje en enorm stillhet
vil avbryte tristheten
over aldri å forstå oss selv
og over å true oss selv med døden.

Kanskje jorden kan lære oss,
som når alt virker dødt,
og senere viser seg å leve.

Nå teller jeg til tolv
og du er stille mens jeg går.


Gjendiktet av Lill Heidi Opsahl

***************************************************

(fra Extravagaria)

Rainer Marie Rilke (uten tittel)

Quiet friend who has come so far
feel how your breathing makes more space around you.
Let this darkness be a bell tower
and you the bell. As you ring,

what batters you becomes your strength.
Move back and forth into the change.
What is it like, such intensity of pain?
If the drink is bitter, turn yourself to wine.

In this uncontainable night,
be the mystery at the crossroads of your senses,
the meaning discovered there.

And if the world has ceased to hear you,
say to the silent earth: I flow.
To the rushing water, speak: I am.

****************************************************

(fra Sonetter til Orfeus, del 2, XXIX)

Hilde Myklebust (uten tittel)

Denne klåre vårkvelden
kryssar rugda over tunet
markene elva vatnet skogen
fram og attende i trekket sitt
Det taktfaste lætet
glir over tretoppane
slik eit slite hjarte slår
i grøne bluss over skjermen

Han trudde han var
indianar i sitt førre liv
Det var denne draumen
som alltid kom attende:
Han sat på huk og såg inn i elden
som ein sjaman
eller ein noaidi
Ein som ser
og tek bustad
i eit anna dyr sin kropp

Dei blanke rugdeauga
med den sørgmodige
streken attover kjaken
Ser han gjennom desse auga
Kryssar han over dalen
i trekket sitt
Over skogen vatnet
elva markene tunet
Ser han seg sjølv
og dei tre syskena sine
i leik på storesteinen
Røystene deira
så tydelege i vindstilla

Det er han som ser fuglen fyrst
Dei reiser seg på likt
og vender andleta oppover

*********************************************

(fra Kvar ein fugl)

Paul Celan: Dødsfuge

Svart morgonmjølk me drikk ho um kvelden
me drikk ho middag og morgon me drikk ho um natti
me drikk og drikk
me grev ei grav uti lufti der ligg ein ikkje trongt
Ein mann bur i huset han leikar med ormane han skriv
han skriv når det myrknar til Tyskland ditt gylne hår Margarete
han skriv det og gjeng ifrå huset og stjernone gneistar han fløyter på hundane
han fløyter jødane sine ut og byd dei grava ei grav i jordi
han byd oss spel upp no til dans

Svart morgonmjølk me drikk deg um kvelden
me drikk deg morgon og middag me drikk deg um natti
me drikk og drikk
Ein mann bur i huset han leikar med ormane han skriv
han skriv når det myrknar til Tyskland ditt gylne hår Margarete
Ditt oskegrå hår Sulamith me grev ei grav ut i lufti der ligg ein ikkje trongt

Han ropar grav djupare i jordi de der de andre syng no og spel
han grip etter jarnet i beltet han svinger det augo er blå
stikk spaden djupare de der de andre spel upp til meir dans

Svart morgonmjølk me drikk deg um natti
me drikk deg middag og morgon me drikk deg um kvelden
me drikk og drikk
ein mann bur i huset ditt gylne hår Margarete
ditt oskegrå hår Sulamith han leikar med ormane

Han ropar spel søtare død døden er ein meister frå Tyskland
han ropar slå strengane djupare som røyk skal de stiga til vêrs
då har de ei grav i skyene der ligg ein ikkje trongt

Svart morgonmjølk me drikk deg um natti
me drikk deg middag døden er ein meister frå Tyskland
me drikk deg morgon og kveld me drikk og drikk
døden er ein meister frå Tyskland augo er blå
han treffer deg med blykulor han treffer deg godt
ein mann bur i huset ditt gylne hår Margarete
han hissar hundane på oss han gjev oss ei grav ut i lufti
han leikar med ormane og drøymer døden er ein meister frå Tyskland

ditt gylne hår Margarete
ditt oskegrå hår Sulamith


gjendiktet av Olav H. Hauge

***********************************************************

(fra der Sand aus der Urnen)

Karasu: haiku

demrar
to svaner
i regnet

****************************

(Diktkammeret, 06.09.18)

Oddbjørn Aardalen: Dei stal skogen i natt

Kor skal lyset kjøle seg
skuggane slumre

kor skal barfrosten kneppe
over islagte vann
kor skal stjerner finne himmel
å klirre på

kor skal musvåken vake
blåsymra bløme
kor skal storlomen skrike
sitt isorgel skrik

kor skal solbrann svi
kjeldevatn klukke

kor skal tonane tagne
men likevel lyde, kor

skal tanke og draum
finne ro

***************************************************************

(Facebook, 15.08.2018)

Robert Frost: Stopping by Woods on a Snowy Evening

Whose woods these are I think I know.
His house is in the village though;
He will not see me stopping here
To watch his woods fill up with snow.

My little hose must think it queer
To stop without a farmhouse near
Between the woods and frozen lake
The darkest evening of the year.

He gives his harness bells a shake
To ask if there is some mistake.
The only other sound's the sweep
Of easy wind and downy flake.

The woods are lovely, dark and deep,
But I have promises to keep,
And miles to go before I sleep,
And miles to go before I sleep.

*****************************************

(fra The Poetry of Robert Frost)

Øyvind Rimbereid (uten tittel)

Ja, rop til oss!

Bry deg ikke med hvordan det høres ut,
om hva slags dyr du ligner,
eller om du aldri får svar.

Se heller for deg et ansikt eller syv
i knoppen til en timotei.
Finn ut hvem det er.

Er det henne du leter etter?
Eller er det de som har stjålet alt?
Vi er det som oftest ikke ser ut til å finnes.
Glem det, og du glemmer oss.
Men rop til oss, og vi er der straks!

Vi er som den skjeve skapdøren, umulig å lukke,
som sømmen som stadig sprakk,
som den svarte flekken på en skjerm,
eller som tusenfryden som en morgen dekker en plen.

Så hver dag:
Gi deg ikke!
Om det du leter etter
stadig forsvinner,
og det du ser,
mest er som skygger.

Fortsett å lete.
Rop til oss.

***********************************************************

(fra Lenis plassar)

Frances Horovitz (uten tittel)

denne Evrydike greidde seg -
sundsprengd, blodig
fødsel utan hjelp
klemd ut mellom steinar
på ei karrig slette

lyset svir

kor er blomane
ekko av songen
denne våren?

berre stemmene frå andre
dei klager også
over skuggen til Orfeus
som alltid strekkjer seg
   over åsen
        over åsen



Gjendiktet av Lars Amund Vaage


*************************************

(fra Dikt i samling, 2017)

Lorenzo Brown: Himmelen mørknar

Himmelen mørknar i augo på den våte streifhunden.
Småkryp kjem opp frå den
nedkjølte jorda

for å sanke bitar av ljos.
Kontorbygningen av glas, johannesbraudtreet og
sporvane som stimlar saman under skyene frå havet

veit at det finst mange formar for ikkje-eksistens,
at verda ønskjer seg ljoset
til dei minste delane som blir igjen etter oss.

Om natta reiser vi gjennom kroppen. Foreldra våre
spør oss kva vi har å gjere der nede.
Dei har venta så lenge

på at vi skal finne den tynne guten som bur mellom kropp og sjel
og gje låra våre over til elskarane.

Kven veit kor lenge vi må leve for å bli den vi har blitt?
Gatelykta kastar ein lang skugge mot
den kvite muren. Redsla i meg

fryktar at nokon skal krysse det djupe,
sovande graset.


************************************************************

(Diktkammeret, 16.07.2018)

Hilde Myklebust (uten tittel)

Utover fjellrabbane
vrengjer torva seg opp i dagen
Dei store brune felta
lokkar hjorten fram

Eg ser han kome stigande
med si vide krone
Grave med grove
klauver i molda pisse
rulle trakke seg
ein pøl av brunst

I den klåre lufta stig brøla
og sviv langsmed fjellsidene
Klikkande lyd av gevir som møtast

Ei drift send ut
titusen av år attende
råkar kroppen min
stanger han open

************************************

fra Kvar ein fugl, 2018

Mary Oliver: The Poetry Teacher

The University gave me a new, elegant
classroom to teach in. Only one thing,
they said. You can't bring your dog.
It's in my contract, I said (I had
made sure of that.)

We bargained and I moved to an old
classroom in and old building. Propped
the door open. Kept a bowl of water
in the room. I could hear Ben among
other voices barking, howling in the
distance. Then they would all arrive -
Ben, his pals, maybe an unknown dog
or two, all of them thirsty and happy.
They drank, they flung themselves down
among the students. The students loved
it. They all wrote thirsty, happy poems.

**********************************

fra Dog Songs, 2013

Hege Restad: Kjære Gud, hvor du enn er

Hvorfor malte
du meg ikke
med bredere pensel
så jeg kunne vært
lys og varme på jordens lerret

Du skapte meg
til en hund som bjeffer
redd for sitt eget territorium

Skal vi forme sammen


*******************************

Diktkammeret, 30.05.2018

Einar Økland: Ein er for lite, men ein er nok

Ein er ikkje nok.
To er ikkje nok.
Tre er ikkje nok.

Elleve er også for lite.
Og tolv.
Og tretten.
Ikkje eingong fjorten er nok.

Men femten
Når femten mann tar tak
i den tjukke jernplata
som er så stor som eit golv
og som det står ein mann på
og spelar trekkspel.
Då løfter dei den
over hovudet som ingenting.

Nå kan du til og med danse oppå.

Og dersom han som spelar trekkspel
verkeleg er ein spelemann.
Då kan også dei femten karane
dei som tok i og løfta
komme oppå og ta seg ein dans.

Ein skikkelig spelemann er nok.

*******************************************

(fra Romantikk, 1979)

Richard Wilbur: Love Calls Us to the Things of This World

The eyes open to a cry of pulleys,
And spirited from sleep, the astounded soul
Hangs for a moment bodiless and simple
As false dawn.
                        Outside the open window
The morning air is all awash with angels.

  Some are in bed-sheets, some are in blouses,
Some are in smocks: but truly there they are.
Now they are rising together in calm swells
Of halcyon feeling, filling whatever they wear
With the deep joy of their impersonal breathing;

  Now they are flying in place, conveying
The terrible speed of their omniprescence, moving
And staying like white water; and now of a sudden
They swoom down in so rapt a quiet
That nobody seems to be there.
                                               The soul shrinks

  From all that is about to remember,
From the punctual rape of every blessed day,
And cries,
                 "Oh, let there be nothing on earth but laundry,
Nothing but rosy hands in the rising steam
And clear dances done in the sight of heaven."

Yet, as the sun acknowledges
With at warm look the world's hunks and colors,
The soul descends once more in bitter love
To accept the waking body, saying now
In a changed voice as the man yawns and rises,
   "Bring them down from their ruddy gallows;
let there be clean linen for the backs of thieves;
Let lovers go fresh and sweet to be undone,
And the heaviest nuns walk in a pure floating
Of dark habits,
                    keeping their difficult balance."

***************************************************

(fra Collected Poems, 1943 - 2004)

Leonard Cohen: If It Be Your Will

If it be your will
That I speak no more
And my voice be still
As it was before
I will speak no more
I shall abide until
I am spoken for
If it be your will
If it be your will
That a voice be true
From this broken hill
I will sing to you
From this broken hill
All your praises they shall ring
If it be your will
To let me sing

If it be your will
If there is a choice
Let the rivers fill
Let the hills rejoice
Let your mercy spill
On all these burning hearts in hell
If it be your will
To make us well

And draw us near
And bind us tight
All your children here
In their rags of light
In our rags of light
All dressed to kill
And end this night
If it be your will

*****************************************

Valeria Barouch: haiku

day's frosty shroud -
even mye eyes have
nowhere to go

***************************

Anne Helene Guddal (uten tittel)

Ensomheten hundser alltid, underordner alltid.

Ensomheten setter seg ikke i kroppen som vern eller

strategi,nei; ensomheten slår blikket ned og leter etter riktig

plass til føttene; den er ikke uvitende om sin banalitet.

Ensomhetens protest trekkes alltid tilbake.

Ensomhetens heftighet ber alltid om unnskyldning.

Ensomheten kjenner ingen rett til det offentlige rom:

Det lar seg ikke gjøre å tale ensomhetens sak.

Ensomheten er ingenting uten skam.

Ensomhetens viktigste innsikt er at du alltid trenger

andre mer enn de trenger deg.

Ensomheten er akkurat så ynkelig redningsløs som

livet selv, og er derfor et yndet objekt for filosofien

og kunsten, som tapper klarhet og skjønnhet fra

grunnvilkårene - men det skal ikke være til trøst, sier

de som ikke trenger den.

Ensomheten er bitter, gjerrig og selvmedlidende.

Ensomheten er en mangelsykdom som oppstår når

ingen lenger vil ta imot noe.

Ensomheten fyller nytelsen med svart galle.

Ensomheten er infantil i sin umettelige registrering av

store og små krenkelser.

Ensomheten sklir ut, men raser ikke. 

Ensomheten faller hele tida, men har ingen steder å

lande.

Ensomhet er deformering av sjelen på sjelens egne

premisser.

Ensomheten svøper seg i suveren fatalisme for å skjule

den virkelige ødeleggelsen.

Ensomheten er ikke heroisk selv om den må utholdes.

Ensomheten har ingen svar.

Mer urovekkende er det at ensomheten ikke stiller

spørsmål.

********************************************************

(fra Også det uforsonlige finnes, 2014)

Mary Oliver: Wild Geese

You do not have to be good.
You do not have to walk on your knees
for a hundred miles through the desert repenting.
You only have to let the soft animal of your body
love what it loves.
Tell me about despair, yours, and I will tell you mine.
Meanwhile the world goes on.
Meanwhile the sun and the clear pebbles of the rain
are moving across the landscapes,
over the prairies and the deep trees,
the mountains and the rivers.
Meanwhile the wild geese, high in the clean blue air,
are heading home again.
Whoever you are, no matter how lonely,
the world offers itself to your imagination,
calls to you like the wild geese, harsh and exciting -
over and over announcing your place
in the family of things.

**************************************************

Paal Helge Haugen (uten tittel)

Nokre lysande kveldar
medan musikken sveivde seg
kring buene
Når gleda ville ut
trong ein ikkje store plassen
for å danse

Gleda steig opp i kroppane
og kroppane steig opp
Dei dansa på Svorvarnuten
huska seg mot himmelen

**************************************

(fra Vidde, 1991)

Adam Zagajewski: Ode til mykheten

Morgnene er blinde som nyfødte kattunger.

Neglene vokser så tillitsfullt, ennå

vet de ikke hva de skal røre ved. Drømmene

er myke, og ømheten henger over oss

som tåke, som Sigismund-klokka i Kraków,

før den størknet.

**************************************

(Gjendiktet av Knut Johansen,

fra Utsikt over Kraków, 1987)

Emily Dickinson (uten tittel)

We grow accustomed to the Dark -
When Light is put away -
As when the Neighbor holds the Lamp
to witness her Good bye -

A Moment - We Uncertain step
For newness of the night -
Then - fit our vision to the Dark -
And meet the Road - erect -

And so of larger - Darknesses -
Those Evenings of the Brain -
When not a Moon disclose a sign -
Or Star - come out - within

The Bravest - grope a little -
And sometimes hit a Tree
Directly in the Forehead
But as they learn to see -

Either the Darkness alters -
Or something in the sight
Adjusts itself to Midnight -
And life steps almost straight.

*********************************

Wislawa Szymborska: Liv på stående fot

Liv på stående fot.

Forestilling uten prøve.

Kropp uten måltagning.

Hode uten overlegg.

Jeg kjenner ikke rollen jeg spiller.

Vet bare at den er min, ugjenkallelig.

Hva stykket handler om,

må jeg gjette meg til inne på scenen.

Dårlig rustet til livets heder,

holder jeg så vidt tritt

                 med handlingens påtvungne temp.

Jeg improviserer, enda jeg avskyr improvisasjon.

Jeg snubler stadig vekk i uvitenhet om fakta.

Min væremåte smaker av provins.

Mine instinkter er dilettantiske.

Lampefeberen, min unnskyldning,

                                         øker bare ydmykelsen.

De formildende omstendigheter

                                         oppleves som grusomme. 

Ord og reaksjoner som ikke kan gjøres om,

uopptalte stjerner,

en karakter lik en frakk som knappes

                                      mens man løper-

det er de sørgelige resultater av hastverket.

Kunne man i det minste fått øvet én onsdag

                                                på forhånd

eller tatt iallfall én torsdag om igjen!

Men fredag står alt for døren med ukjent manus.

Er det i orden - spør jeg

(med hes stemme,

for jeg har ikke rukket å klare strupen i kulissene.)

Illusorisk å oppfatte det bare som en rask test

avlagt i et provisorisk lokale. Nei.

Jeg står blant dekorasjonene og ser

                                            hvor solide de er.

Jeg blir slått av presisjonen i alle rekvisita. 

Dreiescenemekanismen har fungert i lang tid.

Selv de fjerneste stjernetåker er slått på. 

Det er premiere - ingen tvil om det.

Og uansett hva jeg gjør,

forvandles det for godt til det jeg har gjort. 

****************************************************

(gjendiktet av Ole Michael Selberg,

fra Utsikt med et sandkorn, 2007)

Thor Sørheim: Tidtakeren

Den store tidtakeren trykket rutinert

på knappen da Big Bang lyste opp i det store

tomrommet, og siden har klokka tikket trofast

runde for runde gjennom millioner av år og galakser.

Den store tidtakeren har alt under kontroll, tida tar alle ting

for gitt, jordas roterende bane rundt en brennende sol

blir notert i faste og skiftende intervaller. En gammel venn

som hilser på deg i en travel handlegate sier, nei, nå

er det lenge siden, og tidtakeren kan gi et nøyaktig svar.

Det er ingen grunn til å legge skjul på at det har vært

kriser underveis, dinosaurenes undergang og bienes slavekår,

imperier har gått under av overmot, mennesker er blitt

jagd på flukt av lovlig valgte tyranner. Kortene blir stokket

om og en forstokket utgave er automatisk en ny utgave,

selv om innholdet er det samme. Tidtakeren lar seg 

ikke distrahere, for ham finnes ingen framtid, bare

et øyeblikk hvor han skal stanse klokka, og resten

av historien, regner han med, blir avgjort etter fotofinish.

********************************************************

(fra Det faller så lett, 2018)

Robert Bly: Ete bjørnebærsyltetøy

Når eg får vite at vi alle tilhøyrer ikkje-eksistensen,
Ser eg ned, men eg løfter blikket igjen av
Kjærleik til dei små skapningane av ikkje-eksistens.

Somme seier at alle åborar liknar kvarandre
For å hindre haien å sikte seg inn. Men å halde
Seg i live er ikkje nok til å fri seg frå ikkje-eksistens.

Skrika frå dei små låvesvalene som kjem frå
Sølereiret så sinnrikt festa til raftene,
Lærte meg å elske dei magre fuglene av ikkje-eksistens.

Taoistar med pistrete skjegg som fiskar heile dagen
Med ein utretta krok, fortel oss at dei har lært seg
Å ikkje vente så mykje av ikkje-eksistens.

Bjørnebæra har så mange ansikt at syltetøyet
Av dei er ei slags innkoking av ingenting. Kvar einaste
Ein av oss elskar denne tjukke laken av ikkje-eksistens.

Når kvar stanza endar med det same ordet,
Vert eg glad. Ein venn seier, "Er du stolt av dette,
Må du vere ein av sekretærane for ikkje-eksistens!"

********************************************************

(gjendiktet av Odd Goksøyr,
fra Dei dømde meg til tusen år i glede, 2015)

Cecilie Løveid: En askepreik

John Donne, Death's Duel, 1630

Preken holdt i St. Pauls katedral, Whitehall

Jeg trodde det var Samuel Beckett som stjal fødselsskriket mitt.

Nå har jeg forstått at det var John Donne selv som tok det med opp på

prekestolen en askeonsdag. 

Alle låner av alle det vet alle!

Kongen selv sitter der kald etter et knall i Whitehall og drømmer til den

andre siden av havet, hvor indianerpikene bor. 

John Donne, min kollega, går opp på prekestolen, holder fødselsskriket

mitt frem: We celebrate our own funerals with cries even at our birth.

Dere ser at jeg ikke har med det store timeglasset til preiken i dag, sier

John Donne. Jeg gidder ikke å måle tiden mer.

Jeg har sett timeglass renne og renne. Kort sagt. Timeglassene varer ikke.

De renner aldri oppover. Uansett hvor store de er, hvor perfekt fylte de

er, hvor lenge sanden faller, hvor godmodige de er som metaforer, har de

rent ut når du skal snu dem.

Se dette skrik! sier John Donne.

Timeglass snus alltid for sent, sier John Donne, eller for tidlig, av tidens

utro voktere. 

Det hjelper ikke å snu timeglass!

Lykke, derimot. Lykken kan snus!

Lykken er som klokkene, skal ikke noe sted. Klokkene fyller luften. 

Du puster inn klokkenes klang. Frigjort fra sand jord aske kimer de om

lykken.

All Joys, alltogether, always!

Om jeg som beskyldte Samuel Beckett for tyveri. Nå forstår jeg at det var

John Donne som hadde ringt meg inn, med sakte, regelmessige slag. 

*****************************************************************

(fra Vandreutstillinger, 2017)

Jalal al-Din Rumi: Fuglevinger

Din sorg over det du har mistet reiser et speil

foran det du tappert strever med.

Du venter det verste, men ser i stedet

det gledesstrålende ansiktet du har lengtet å se. 

Hånden din åpner og lukker seg, åpner og lukker seg.

Om den alltid var en knyttneve eller alltid var åpen,

ville du vært lam.

Din inderligste tilstedeværelse finnes i hver eneste

lille sammentrekning og utfoldelse,

så vakkert avveid og koordinert

som fuglevinger.

*********************************************

(gjendiktet av Arne Ruste, 

fra Sivfløytens sang, 2003)

Pablo Neruda (uten tittel)

Om kvar dag fell
i kvar natt,
finst det ein brunn
der klårleik er fanga.

Me må sitja på kanten
av skuggen sin brunn
og tolmodig fiska etter
lys som har falle.

**********************

(gjendiktet av Helge Torvund,
funnet på facebook 02.02.18)

Jalal al-Din Rumi: Rop ut din svakhet

En drage dro en bjørn inn i sitt forskrekkelige gap.
En modig mann kom til og berget bjørnen.
I verden finnes det slike hjelpere som løper til
og rekker den som roper. Som selve Nåden
løper de henimot den som skriker.
Og de kan ikke bestikkes.
Om du skulle spørre en av dem: "Hvorfor kom du
så raskt?" Så ville han eller hun svare: "Fordi
jeg hørte din hjelpeløshet.
                                    Det er i det lave landet
at vannet renner. Det eneste medisinen ønsker seg
er smerter den kan helbrede.
                                    Og be ikke bare én miskunn.
La dem strømme på. La himmelen åpne seg under
føttene dine. Ta bomullen ut av ørene, trøstens bomull
slik at du kan høre sfærenes musikk.

...

Løs opp båndene som binder sjelens føtter, la dem
få løpe fritt på veien foran folkemengden. Løs opp
grådighetens knute som er i ferd med å kvele deg. Ta imot
din nye, gode skjebne

...

Bare rop! Ikke vær standhaftig og taus
med din smerte. Gråt og klag! Og la
hengivenhetens melk strømme inn i deg.
Hardt regn og vind er måter skyene har
til å vise oss omsorg på. Vær tålmodig.
Gi gjensvar på alle rop som vekker din sjel.
Overse alle som gjør din sjel fryktsom
og trist, og som trekker deg tilbake
i sykdom og død.

************************************************

(fra Sivfløytens sang, 2003, litt forkortet,
gjendiktet av Arne Ruste

Rolf Jacobsen: Sneglen

Gresstråenes lille vandringsmann i freden
med trompet på ryggen og de høye horn
som lydantenner i øst og vest
for sangeren, den blinde, han som
ærbødig, alltid
kysser jorden

Forsiktig bøyer han
hvert strå tilside, lytter spent
om noen fare der. Så spiller han
på sin trompet den lykkelige
gressets sang.

Hjemløs, tidløs,
liten venn i gresset, han som vandrer
på et kyss.

*****************************************

Helge Torvund (uten tittel)

Orda dine
er tileigna
jorda sitt øyra

Steinane
fukter alt leppane
for å svare deg

****************

(funnet på facebook august 2015)

Terje Tørrisplass: Hauste inn

Ei veke etter at himmelen gjekk tom
for svaler
kan eg høyre ho i den klåre kvelden.

Skuggen forbi augo, hivet i vengene
kvinet i kvart sveip.

Det er ikkje sant
at lufta er utan spor.

I alle våre andlet
finst speglingar
av flukt.

***********************************

Steinar Opstad (uten tittel)

Den som undergraver kalken i meg
vil en dag få en pen straff,
en bris fra evangeliet
smeiker over pappas åker,
den staute bonden

Han passer godt på åkeren, men ikke på meg:
gjennom meg falt han mest av alle,
den pikelige sønnen, som
blødde i favnen hver gang et Jesusbarn, en gutt
sa seg villig til å leke
som om jeg var som han, som om vi
kunne gli mot hverandre i en evig avkledningslek

Å, pappa,
det var da det skjedde, det var der:
i din gule åker

(fra Tavler og bud, 1997)

*********************************************

Tore Jønsberg: Nærvær

sjøstjerna under skyggen av
din båt

blåskjellets små hjerteslag
og fjæras månepuls

tida som banker i snekka

**************************

(Diktkammeret, 30.01.18)

Knut Ødegård: Mor

Eg har ei mor i blå kåpe.

Ho grip handa mi, eg er
liten eg er redd, ho
leier meg.

Kåpa hennar er
stjernesådd.
Det er så høg snø
her vi går i den ubrøytte
Mjølkevegen. Ho
og eg.

***********************

(fra Tida er inne, 2017)

Hafez (uten tittel)

Eg skulle ønska eg kunne visa deg
når du er einsam eller i mørkret,
det makelause lyset
frå din eigen eksistens!

******************************

Søren Ulrik Thomsen (uten tittel)

Jeg drømte at jeg sto i den dystre villaen
hvor opptakene av marerittene mine
som regel foregår
men borte var vindeltrappen
de hemmelige dørene og den bunnløse kjelleren
og alt nå så luftig, lyst og totalrenovert
at ikke engang spøkelsene
lenger turte å overnatte
og mitt halvgamle legeme med sjelen på slep
lignet et uhyrlig medisinsk preparat
i de stilfulle stuene
hvor sval jazz svevde fra høyttalerne
og brisen løftet de lette gardinene

*************************************

(gjendiktet av Markus Midré,
fra Rystet speil, 2017)

Ernst Orvil: Eksistensberettigelse

Eksistensberettigelse er

en langsom historie, som ikke

mange formår å begripe.

Vitenskapen vet ikke

hva eksistens er,

og hva er også berettiget.

Det er mye plutselighet

i vår tilværelse, og visse

vers synes å være på gråten.

En sort hummer som går

utenom teinen sør for Siriholmen,

hva er den berettiget til.

***************************

(fra Videre, 1982)

Cecilie Løveid: Herrens festmåltid

Bowieversjonen, etter Esaias 25:6, Matteusevangeliet 22:2-46

Fettdrypp sydet på steinene,

margdrypp rant på lyngblomstene

da Herren var chef

på fjellet. 

Folkeslagene samlet seg på fjelltoppen.

De hadde ventet seg noe med druer og aks,

men ikke dette som ble servert:

dampende fisk, grillede sitroner, nyfødt lam.

Gjestenes navn på duker og glass;

startbokstav, sluttbokstav

snodd sammen i vakre sveip

av sammensluttet tid.

Kokken hev burka og kjole,

skjorter og kjortler av gjestene, hu!

Klasket bort skammen fra alle sammen

i samme slengen, å!

Slørene slækket seg,

hijaben hækket seg.

Kokken tryllet vin,

tryllet mer vin, kokken hentet gammel vin

Klarrenset havbunn og fjelltopp! sa han, klaret for pannen

Tørket tårene fra hvert ansikt.

Så slukte han like godt døden

med det samme.

Forever and ever.

*******************************************************

(fra Vandreutstillinger, 2017)

Cecilie Løveid: Biologens vinninger

Bayeux-teppet, eller Dronning Mathildes tapet, ca 1070
Brodert veggteppe

I
Hun har ofte sagt at hun lengter etter
seksuelle nyvinninger,
men problemet er at hun har en perfekt mann.
Desto nærmere hun er målet,

jo fjernere er det.
Hun kan sette sprøyter på seg selv,
gå til rottene, til laboratoriet.
Rottene venter på henne i burene, de elsker

henne uansett hva hun gjør med dem.
Mens hun venter på virkningen.

Den perfekte mannen har lenget etter krigen.
Han krysser havet og omkommer
i Slaget ved det grå epletreet.
Han trodde han bare var en statist, men

biologen trøster seg i batikken, i voksen, i kokevannet,
i alt som ikke kan føde. Hun reiser til Bayeux og
ser på et broderi som er sytti menter langt og
en halv meter bredt, i en kasse med lys på en vegg.


II
En stund underviser hun i kvintessens
på universitetet.
Hun kjenner det mest fullkomne og fornuftige
livsmaskineriet verden har sett.

Ingen rovtar eller plyndrer med seg et broderi
som ikke er prydet med edelstener,
eller vevd med gull, tenker hun,
og går til sengs i tapetprøvene.

I sengen planlegger hun et beskjedent broderi,
underlig og til alle kanter, i trygg forvissning om at
ingen voldtar broderersker som kan fortsette et broderi
yndet af besøkende siden 1066.


III
Øverst oppe to kameler

Nederst til venstre
en naken mann og en naken kvinne
vendt mot hverandre.
Hvem er de?

Han rekker armene frem med røde hender.
Hun tar seg til hode og kjønn.
Hans kjønn strutter, men det er ikke lenger
spor av rødt garn der.

Betydningen av dette kjennes ikke.
Mot høyre kant et par ildsprutende drager.
Lengst til høyre mate en ung drage
med bunter av flettet jomfruhår.

Hva er i veien?
Hvem skal paret representere?
Kan det være deg og meg?
Er det noe i veien med oss?

***************************************************

(fra Vandreutstillinger, 2017)

Odd G. Aksnes: dø

med
døra på
gløtt

kan
vi tenke
oss

***********

(fra Diktakmmeret, 13.01.18)

Ramesh Kala: haiku

morning prayers
the rising sun between
my hands

********************

Buson: haiku

på klokka i templet
eit fivreld
urørleg i svevn

*****************

(oversatt av Paal-Helge Haugen)

Stanford M. Forrester: haiku

not getting my joke
but smiling anyway --
the stone buddha

Tyra Tronstad: Onsdag

Gravferdskonsulenten sovner i våpenhuset
med panna tungt på seremoniprogrammet.
Solisten leser avisa når han ikke synger.

Til uka skal noen male sørveggen hvit.
Brenneslekrattet skal rives opp.
Ei lysekrone skal fires ned og spyles til den griner.

Kirkegården har en egen avdeling for barn.
Hun som fant på det, ligger også her.
Den lille lykta hennes gir etter for et plutselig vindkast.

********************************************

(fra Mandag morgen står de døde i kø, 2007)

Frances Horovitz: Nyttår snø

I tre dagar vente me
himmelen var ei gråsteinsskål.
Om natta drøymde dalen om snø,
villfarne juleenglar med mørke-kvite venger
flaksa i åsane.
Eg drøymde eit dikt, perfekt
som det første femkanta fnugget
før det smelta i grålysninga:
ei Janus-tid
å sjå tilbake på skitne, mørke dagar,
mistaka i året som gjekk.
Og så kom snøen.
Innan ei time var verda plettfri,
januar kom med blanke ark.
Me pustar den klåre lufta som nyfødde.
Borna spring framfor oss.
Som i ein snødraum
set me spor i krystallenger
mot den grøne horisonten
og ei rose, spegelbilete av sola.

***********************************



(Oversatt av Lars Amund Vaage,
fra Dikt i samling, Nordsjøforlaget 2017)

Hanne Bramness: Det mørket kan lyse frem

I høstkvelden blafrer lys fra en prosesjon
av lyktebærere mellom trærne i parken. De
går sakte, holder lyktene på svingende

stenger, løfter dem så høyt de klarer, eller
sleper dem etter seg langs bakken med
skinnende haler fra gjenspeilinger i små

dammer og dype hjulspor. I den fuktige lufta
blir de glødende skyggene hengende etter,
litt ute av takt med vandrerne som også

innbyrdes er ute av takt, subbende eller
svinsende. Det begynner å bli seint, de
har gått en god stund, kan hende flere

hundre meter. Noen nynner andre klynker.
Det er så mørkt, og lyktene gir mørket mer
kraft til å skille de trygge fra de redde.

*************************************


(fra Fra håpets historie, 2017)